When nothing goes right, go left.

Livet mitt består av perioder: Bedre og dårlige perioder. Jeg sikter ikke bare til bulimien, men til hele sykdomsbildet. Det varierer alltid hvor lenge en periode varer, men jeg vet at jeg aldri holder meg i en av periodene i over lengre tid (et par-tre mnd). En bedre periode vil si at jeg greier å kontrollere overspisingen til annenhver dag eller med to dager oppkast-oppkastfri-to dager oppkast osv. Når syklusen går slik får jeg det bedre oppi toppen også, for når overspisingen/oppkasten er hver dag/fra morgen til kveld, drar det meg så langt ned at det ikke er særlig levelig. Jeg greier fint å dra på butikken uten å bære rundt på de paranoide tankene om at alle stirrer på fettet og styggheten min, jeg sosialiserer meg med familien og er generelt sett grei nok å omgås. 
Men så kommer de dårlige periodene, og jeg blir - bortsett fra når jeg overspiser/kaster opp - sengeliggende, totalt isolert, selvdestruktiv og har selvbildet så på bunn at jeg ikke kommer meg på skole o.l. De dårlige periodene begynner som regel med at overspisingen øker mer og mer, og tilslutt er det ikke bare en gang om dagen - men bokstaveligtalt fra jeg står opp til jeg sovner av utmattelse om kvelden.

Jeg håper ikke jeg fremstår som en Jeg synes synd på meg selv, men gidder ikke gjøre noe med situasjonen-person, for det er langt ifra sånn det er! Det er klart det er slitsomt å ha det slik, men dette er det eneste jeg kjenner til og føler meg trygg med. Det er dette som er livet mitt, og jeg tør ikke gi slipp da resten av verden er stor og skummel

Isåfall, så har jeg nettopp vært/er ennå i en skikkelig dritt-periode, men kjenner at det begynner å løsne litt. Jeg har f.eks greid å være oppkastfri to dager iløpet av en måned, og de siste par dagene har jeg holdt overspisingen på et minimum (én runde pr. dag)! 


Vel, dagen er nok ikke helt en dans på røde roser selv om maten har gått bra. Det å f.eks kle på seg om morgenen for å dra på møte, er en skikkelig dritt-jobb da jeg må se kroppen min, se hvordan klærne som hang som sekker for noen mnd tilbake i tid - sitter som de "skal". Det gjør vondt, og jeg vil aller helst gjemme meg bort så ingen ser alt jeg ser. Men jeg kom meg på møte da, og jeg fikk jo høre at jeg virket noe lettere til sinns enn forrige møte, så det er nok på vei til en bedre periode igjen.


Save me, cuz I can't save myself

Er det én ting jeg har lært gjennom alle år som (p)syk, så er det det at det alltid er en unnskyldning for å ikke ta imot hjelp. Enten så er det fordi jeg ikke er tynn nok til å regnes som syk, eller så er det det at jeg så absolutt har kontroll og dermed ikke trenger hjelp. "Jeg greier meg fint, jeg har jo kontroll!" Men er det egentlig kontroll da man har brukt 10 000 kr på mat på bare et par uker? Er det kontroll da jeg setter meg selv i livsfare fordi vekten har gått opp? Eller er det kontroll da jeg ikke klarer gå på skolen fordi jeg selv synes jeg er for feit til å vise meg blant folk? Jeg greier ikke ta imot hjelp, og ikke ser jeg for meg at jeg noen gang skal klare det heller.. 

Jeg forbinder all hjelp med vektoppgang, og derfor er det så forbasket skremmende å i det heletatt forsøke å ta til meg noe som helst. Jeg ser jo hvordan reaksjonen min er, hvordan følelsene og tankene er når jeg går opp i vekt, så hvordan, HVORDAN skal jeg greie å gå opp i vekt på andre sine premisser? Det føles feil, galt, dumt, farlig og sykt at andre ønsker å ta over kontrollen, og derfor nekter jeg. Likevel tør jeg påstå at jeg er en stor hykler, for i det ene øyeblikket gråter jeg over bulimien. Gråter over tapt selvkontroll, over tapte penger, over å ikke greie å stanse meg selv når jeg egentlig ikke vil gå til innkjøp av store mengder mat - men likevel gjør det. Men i det neste er jeg like standhaftig, og nekter å la andre komme inn for å hjelpe. 

Jeg bor jo hjemme hos foreldrene mine, så det er deres regler som gjelder, og deriblant har vi de forsøkt så enormt mye for å forhindre at all maten og pengene går tapt, ved å inndra bankkortet mitt i perioder, låse inne alle tørrvarer i et skap, låse fryseren, ikke gi meg penger i hånda, kjøpe inn safefoods, sjekke skolesekken min da jeg kommer hjem fra skolen, ikke ha middagsrester - and the list goes on. Men ingenting hjelper. Jeg stjeler tilbake bankkortet mitt, dirker opp låser, finner panteflasker overalt slik at jeg har penger, smugler inn mat på andre måter enn å ha det i skolesekken, og finner alltid ett eller annet spiselig som jeg samler opp til mengden blir større. Jeg er en maskin, eller en robot. Handler på autopilot. 

De periodene jeg selv har gått inn for å holde meg bulimi-fri, har jeg måtte være stygg med meg selv på den ene eller den andre måten. Jeg begynte å røyke for et halvår siden for å ha en grunn til å fysisk flytte meg ut av trangen til overspising (det hjalp best i starten, men er fortsatt litt effektivt for that matter), lar bankkortet være igjen hjemme når jeg skal ut, og i de verste periodene snur jeg døgnet mitt rundt slik at jeg heller sover meg gjennom dagen enn å måtte kjempe mot trangen. For å få det nevnt, så har jeg på det meste greid meg 7 dager bulimi-fri, det har hendt én gang. Generelt sett greier jeg meg 1-2 dager oppkastfri før det går rett tilbake til mat. Og her ser du, jeg sitter og skriver alt jeg gjør for å unngå bulimien, men likevel tar jeg ikke imot hjelp.. 



Nå i sommer har alt dalt sakte men sikkert nedover. I mars og frem til juni var jeg undervektig, men så gikk vekta oppover igjen og dermed raste alt inni meg sammen. Det går så fort at når jeg lukker øynene, åpner dem igjen og ser på vekta, så spør jeg meg selv hva i helvete jeg har gjort mot meg selv. Hvordan kunne jeg tillate meg selv dette når jeg ikke så på? Og det er da jeg blir destruktiv. Det er da alle fæle tanker om å skade meg selv, ta livet mitt og ødelegge for meg selv begynner å bygge seg opp. JEG TAKLER VEKTOPPGANG DÅRLIG. På det verste har jeg hatt helsepersonell på besøk hjemme hos meg hver dag, for å se til meg pga nettopp dette.

Skolen begynte jo på mandag, og hittil har jeg bare vært på skolen én dag: Mandag. Jeg. Kan. Ikke. Vise. Meg. Offentlig. Slik. Som. Dette. I stedet for skole har jeg brent opp siste rest av penger på mat, jogga ræva av meg, og sittet oppe til neste morgen i håp om å sove bort den neste dagen, men jeg føler meg ikke noe bedre av den grunn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, aller helst vil jeg bare legge meg under dyna hvor ingen kan se meg - men samfunnet virker ikke sånn, og jeg tilbake på skolen så snart jeg bare har hentet meg selv litt inn igjen.

 

Aaaah, jeg blir gal av meg selv

Life is a rollercoaster

Dette er skummelt, men jeg gjør det likevel: Jeg åpner bloggen, og begynner å skrive igjen! Om jeg kommer til å oppdatere titt og ofte er jeg dog ikke så sikker på, men nå er den isåfall åpen, og planene er å la den forbli slik. Jeg har et lengre innlegg jeg ønsker å publisere, men i første omgang kommer det et kortere "info-innlegg".  

Hele livet mitt er en evig berg-og-dalbane, det går opp, så ned, opp, ned, kraftig høyresving, ned, ned også fuckings videre. Slik har det også vært mye av den siste tiden, og det samme gjelder vekta mi - til min store, store fortvilelse. Jeg takler jo vektoppgang relativt dårlig, så det har vært en del nedturer de siste par ukene - men hey, jeg lever da enda?
I såfall, jeg kommer mer tilbake til hvordan ting er i neste innlegg.. Jeg trenger bare litt tid til å forberede det.


 

"Friskmeldt"

Jeg har fått noen forespørsler etter passordet til bloggen de siste par ukene, og det har fått meg til å tenke hvor mye jeg egentlig savner å skrive. Leste nylig gjennom gamlere innlegg også, og fikk derfor akutt lyst til å oppdatere litt. Ikke det at det har skjedd så enormt mye, men likevel flere tilfeller som er verdt å nevne. Blant annet det at jeg var på avslutningsmøte hos psykologen igår og at jeg herved er "friskmeldt" i papirene. 

Vet ikke om jeg skal legge meg på gulvet og rulle rundt i latter, eller om jeg skal hyle og gråte av frustrasjon. "Friskmeldt". Jeg fatter det ikke.. Jeg har skrevet om det tidligere at jeg har måtte lyve til psykologen og barnevernet om hvordan det egentlig går med meg, og det har jeg også gjort. Siden august har jeg diktet opp hvor fantaaaastisk jeg har det, hvor motivert jeg er til å bli frisk (helt i starten var jeg faktisk utrolig motivert også, men jeg kommer tilbake til det senere), hvor store fremskritt jeg har hatt og hvor selvstendig jeg føler meg. Og gjett hva? Hun har kjøpt alt jeg har sagt, og dermed bestemte hun seg for at "Nå er Marita frisk, nå trenger hun ikke behandling mer.", til tross for at jeg har vært i behandling i 4-5 år uten fremgang, før jeg plutselig ble frisk på 4 mnd. Skjønner helt ærlig ikke at hun har trodd meg, jeg mener, hun er en psykolog, og er helt sikkert innenforstått med at bulimi (spiseforstyrrelser generelt) innebærer triksing og luring - men likevel har hun sittet ovenfor meg en gang i uka i 3 mnd, og trodd alt pisset jeg har kommet med. "Jada, det går bra!", "Neida, har ikke kastet opp på en hel uke!", "Neida, jeg tenker nesten ikke på meg selv som psyk lengre!". Hun har altså både hørt og skrevet ned ordene jeg har sagt om hvor rosenrødt alt er for tiden, og om hvor mye friskere jeg føler meg - mens jeg i realiteten har gått inn i en mye mørkere fase, og tvert imot har kastet opp daglig, skulket skolen til fordel for mat og rett og slett blitt dårligere enn jeg har vært siden jeg bodde hos L på Molde. Og til tross for dette har jeg likevel greid å presse frem falske forklaringer, latter og glede under hver samtale. Men det var jo dette jeg ville. Ut av systemet sånn at jeg ikke er like truet med å bli tvangsflyttet, men også fordi det er en del av meg som vil ha psykdommen for meg selv, og få være alene og i fred. Likevel er det noe vemodig å avslutte et opplegg jeg har vært i i så mange år. Jeg føler meg litt naken, sårbar og noe ensom - til tross for at jeg ikke hadde noe særlig utbytte av samtalene uansett. 

"Nå er du frisk som en fisk!" sa hun i det jeg gikk ut av møterommet for aller siste gang. I starten av samtalen fortalte jeg henne at jeg har overspist/kastet opp mindre enn en håndfull ganger siden september-oktober og at sosial angsten har kommet seg enormt, hvorpå jeg da snakker med folk, er ute av huset osv (Bullshit. Klarer ikke engang skrive facebook-status uten å vegre meg til tusen). Jeg fortalte også at jeg har planer om å gå en såkalt vanlig vgs neste år, og at jeg har tanker om å flytte på hybel. 
Med det samme jeg var ute av bygget, var jeg allerede fylt til ørene med ideer og tanker om mat-innkjøp, og satte dermed kursen mot butikken. Mens jeg gikk, ringte jeg M og fortalte henne at jeg herved er ferdig hos psykologen for godt, og M sa "...Ja, for nå er du jo heeeelt frisk fra bulimien ogsånn da...", jeg svarte med "HAHAHAHA, jævlig ironisk at jeg er på vei til butikken nå da..", og deretter lo vi, helt til vi la på, og jeg handlet og betalte skammen min. For det er en skam selv om jeg lar svartehumoren råde litt.

Gemmelt bilde, fra 1 år tilbake, hvor tankene var på sitt aller psykeste.

Som nevnt først i innlegget, så var jeg mye mer motivert i sommer-tidlig i høst enn det jeg er nå, og at jeg går inn i/er inni en mye mørkere fase. For jeg var motivert! Jeg følte meg mye sterkere og mye friskere. Jeg kjente på mestring da jeg greide selv noe så lite som en halv dag oppkastfri, og jeg hadde virkelig troen på å komme meg ut av dette - men den gang ei. Å gang på gang på gang falle, å føle på det å mislykke om og om igjen, det gjør noe med en. Og i mitt tilfelle tok det fra meg motivasjonen litt etter litt. Jeg gikk fra å greie annenhver dag oppkastfri, til å gå tilbake til flere ganger for dag med oppkast, og knusktørr konto. 

Det sier seg jo det at psyken følger med maten, og det stemmer helt klart. Dét, og kombinasjonen av vinterdepresjoner har dratt meg veldig langt ned. Mamma sier hun begynner å bli bekymret for at jeg skal falle helt tilbake til slik jeg var før, og pappa har gjentatte ganger sagt at om det ikke skjer noe snart så kommer han til å måtte ringe psykologen og fortelle den egentlige sannheten. Skjønt, per dags dato har jeg jo ikke psykolog lengre da. Jeg har prøvd å berolige dem med at det bare er en liten fase/et tilbakefall på grunn av årstiden - men på hvilken måte er egentlig det beroligende? Alle har vært vitne til hvor langt jeg kan gå dersom jeg har det vondt nok/trist nok/surt nok, så hva om det faktisk går så langt, hva da?

Når det kommer til sosialisering, så er det noe som opptar foreldrene mine (og besteforeldrene mine) i stor grad. De er opptatte av at jeg burde omgås folk på min alder, komme meg mer ut av huset og rett og slett sosialisere meg mer. Jeg har ikke vært rundt folk på min alder siden 10.klasse (1,5 år med andre ord), har ikke "vært ute med venner", på "venninnekvelder" eller noe lignende på så lenge jeg kan huske - og alt skyldes den jævla angsten, og at jeg aldri har fått noen form for hverken oppfølging eller behandling innen angsten, bare en ussel diagnose. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i problemet selv, og i og med at jeg ikke greier å møte meg selv i døra da jeg står i en angstfull situasjon (annet enn å stikke av fra hvor enn jeg er), så har det med tiden blitt til at jeg isolerer meg hjemme, på rommet mitt (bortsett fra reisen til og fra skolen. På skolen snakker jeg ikke med noen, så det er så og si 'safe') med seriene mine. Jeg vet det ikke er noe bra, eller at det gjør situasjonen noe bedre (tvert imot), men det er isåfall slik det har blitt. Men for å veie litt opp for det, så har jeg jo M boende hos meg (link til bloggen hennes). 

Sånn ellers så gjør jeg egentlig ingenting om dagene, annet enn nevnt ovenfor. Jeg hater tiden som er like rundt hjørnet, og jeg hater meg selv og kroppen min like mye (om ikke mer) som før.

Vinterdepresjon [JEG ÅPNER BLOGGEN IGJEN]

Depresjonene skriker til meg. De roper at jeg må grave meg selv dypere ned, at jeg må dra meg selv lengre ned i møkka. Det høres kanskje helt fatalt ut, for ''Hvorfor dra seg selv lengre ned, når man ikke ønsker å ha det vondt?'', ''Hvorfor utsette seg for mer smerte enn 'nødvendig'?''. Helt ærlig skjønner jeg det ikke selv. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å ta meg selv i nakkeskinnet - og få meg selv til helvete opp fra denne grøfta. For jeg kan vel om jeg vil, ikke sant? 
Men nei, det er nok ikke så enkelt. Det sitter dypere enn som så, og i disse tider - og de tidene det går mot - er det tyngre enn tyngst. Jeg lider nemlig av vinterdepresjoner midt oppi det hele.

Hva feiler det meg egentlig? Hvorfor har jeg det så jævlig? Jeg har verdens beste familie som stiller opp så godt de kan, og så godt det lar seg gjøre: Jeg får reise til besteforeldrene mine så snart jeg føler behov for 'ekstra pleie', jeg har foreldre som forsøker å pushe meg i forhold til angst, som prøver å tilrettelegge middagsrutinene slik at det ikke skal bli for vanskelig for meg, og som alltid er der dersom jeg trenger å snakke.

Likevel føler jeg meg totalt alene. Kanskje er det på grunn av det faktum at jeg slutter hos psykologen til jul. Kanskje er det fordi jeg nærmer meg 18. Kanskje er det fordi jeg føler jeg ikke blir tatt på alvor ang. bulimi - at folk bare ser på det som ''å spise og spy'', uten å se på helheten, og det at det ligger enormt mye smerte bak selve handlingene. Eller for alt jeg vet - Kanskje det kommer av at jeg ikke klarer å leve opp til de kravene som ventes av meg, og at de færreste forstår hvor mislykket jeg faktisk føler meg. Mislykket på grunn av alt jeg har nevnt ovenfor her ^, og mislykket fordi jeg rett og slett ikke skjønner hvordan man skal leve.

(Gammelt bilde. Fra desembertider 2012 om jeg ikke tar skammelig feil.)

Jeg kan le (og virkelig dø av latter), smile, gråte, være glad, lei meg og hele den pakka, men når jeg først er alene kommer alt hatet frem. Jeg klarer ikke beskrive hvor sterkt jeg virkelig hater meg selv: Kroppen min, handlingene mine, måten jeg er på, ser ut, oppfører meg, snakker, lyden av stemmen min - ALT. Jeg kan gjerne le det bort, tulle med at jeg har bulimi, angst og er deprimert, men det sitter like hardt likevel. Uansett om jeg så ler høyest, fjaser rundt de forskjellige temaene eller hva det enn måtte gjelde - så har jeg fortsatte like lyst til å kutte av meg armen, sulte meg til døde (men samtidig spise/spy meg selv til døde) og virkelig ødelegge meg selv for å ytre mitt hat ovenfor meg selv. 

Og mislykket er jeg (Når jeg sier mislykket, så er det snakk om en følelse JEG sitter med. Det handler ikke om jeg faktisk er det, eller om det bare er tanker jeg har - det er, uansett hvilke meninger andre skulle ha rundt dette, min virkelighet.). Jeg har feilet som datter, feilet som medmenneske, feilet som meg selv. Jeg er så innmari lei meg for at jeg ikke klarer å gå en (såkalt) normal skole (at jeg må gå tilrettelagt skole pga angst), at jeg får intenst vondt i magen bare noen spør meg om skole, utdanning, jobb eller noe i den retning - for jeg kan nemlig ikke svare. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, for jeg skjønner ikke hva noen av delene går ut på. Jeg føler meg virkelig dum og tilbakestående, og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg har feilet som datter fordi jeg ikke klarer å leve opp til de ønskene foreldrene mine har, som så gjerne skulle ønske jeg var frisk og oppegående. Som så gjerne vil se meg i en jobb, og på en vanlig skole med ambisjoner og livsglede. Feilet fordi jeg ikke kan snakke med folk med mindre jeg har en bedre dag, fordi jeg flykter fra alle sosiale sammenhenger uansett om det lar seg gjøre eller ei (jeg finner alltid en løsning).

I hodet er jeg fortsatt en femteklassing (om ikke mindre).. Jeg er kanskje flink til å ordlegge meg, til å snakke for meg da det kommer til stykket, og å virke smart - men jeg er virkelig ikke det. For jeg er den jenta som sier at andre ikke må skade seg, men som sitter med barberbladet i hånda selv. Den jenta som kan komme opp med tusenvis av grunner til å ikke tukle med maten - men som likevel fucker opp alt som har med mat å gjøre. 

Til tross hvor jævlig jeg har det (jada, syte, syte..), så er det ikke noe alternativ å snakke med psykologen om det. På grunn av at jeg tidligere bodde i beredskapshjem, og på grunn av at alle legger skylden på foreldrene mine for mine psykiske problemer (Hva faen liksom? En dag skal jeg hevne meg, jævla satanister), så får jeg barnevernet på nakken så snart jeg viser tegn til en minste lille nedtur. Barnevernet og psykologen min har visst et tett samarbeid, hvor barnevernet ringer jevnlig for å oppdatere seg om hvordan ting ligger an (noe jeg finner idiotisk - for det sier seg jo selv at det fører til at jeg mister tillit). Dermed har jeg de siste månedene pynta på meg det største smilet jeg har, diktet opp et eller annet piss om hvor jævlig bra jeg har det - og tatt meg turen til psykologen. Av denne grunn, har hun kommet frem til at jeg ikke trenger mer terapi, og hun satser derfor på at vi kan runde av til juletider. For i hennes øyne har jeg jo vært utrolig flink - mens jeg i virkeligheten har hengt over doskåla, og brent av nærmere 10 000kr de siste par-tre månedene (her er det lov å le en skikkelig oppgitt latter, TI FUCKINGS TUSEN!). 

Men uansett - det er jo dette jeg vil: Ut og bort fra systemet, til tross for at psyken daler ned i skjul, samtidig som julen ringes inn om mindre enn tre måneder. 

Jeg vet virkelig ikke hvor jeg vil med denne teksten lengre, og jeg klarer heller ikke skrive mer, men jeg er isåfall ferdig å syte og klage nå. Unnskyld om jeg har trigget noen på noe slags vis.

[*Jeg forsøker å åpne bloggen for en stund, og ser om jeg er tilfreds med åpen blogg. Stenger den så snart jeg føler for det, dersom jeg skulle finne noen grunn til det.]

 

.

Jeg hater deg.

Unnskyld, jeg er en skuffelse

Hvordan skal man egentlig klare å bli frisk da man står alene i psykiatrien? For jeg står virkelig fullstendig på egne ben.. Jeg lyver til psykologen, og forteller at alt er sååå bra, mens sannheten er at jeg egentlig bare vil gi opp hele recovery-dritten. Gidder ikke kjempe mer, for jeg faller stadig tilbake, sprekker når jeg ikke skal sprekke, og skuffer alle og enhver rundt meg. Om jeg hadde fortalt psykologen om tankene jeg sitter med, og handlingene jeg utfører, så hadde jeg blitt tvangsflytta for lenge siden (fordi horene i barnevernet har korrupte jævletanker om at så snart jeg bare blir flytta hjemmefra, så skal alt bli så bra. JÆVLER). Dermed tør jeg ikke annet enn å lyve. Tør ikke annet enn å grave min egen grav - samtidig som jeg beskytter meg selv fra et helvette fra barnevernet sin side.

Motivasjonen er borte, håpet er ute. Jeg kommer ikke til å bli frisk, og foreldrene mine blir oppgitte over at ''jeg ikke engang prøver''. Jeg er en skuffelse, virkelig. Skuffer venninna mi som stadig venter på meg i kjelleren om kveldene (hun bor hos meg for øyeblikket) for at vi skal se serier/film, men som sovner før jeg i det heletatt rekker å fullføre første b/p-runde. Skuffer foreldrene mine som ble lovet at jeg skulle skjerpe meg så snart jeg kom hjem. Skuffer meg selv som stadig går opp i vekt, som ødelegger for de rundt meg, og som tar mat de andre skal bruke, til b/p-mat. Sistenevnte hender stadig oftere og oftere, i og med at jeg har brukt opp alle pengene jeg tjente i sommer (+ stipendet mitt) på dofyll. Jeg har skulket skolen flere dager på rad, og har allerede større fravær enn oppmøte - nettopp fordi jeg heller har løpt fra butikk til butikk, og fra fastfood-sjappe til kiosker- og deretter til dass i Moldes gater. De ansatte har til og med begynt å kjenne meg igjen fra gang til gang.. Gøy..

Vet ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget, det er vel mer et hjertesukk.. Jeg er en skuffelse..

Et pust i sivet

"Hva er vel livet - et pust i sivet, som synker ned. Et pust av krefter som higer efter en evighet."




Fake it till you make it

Nå om dagen går det svevende bra. Føler jeg flyr gjennom dagene, uten særlig store bekymringer. Jeg har nylig inngått en slags avtale med psykologen min, hvor jeg jobber med å ta tilbake kontrollen. Hvilket innebærer at jeg istedet for å ukontrollert overspise/kaste opp hver dag (+/-), får lov til å gjøre det én fast dag i uken. Dette vil være en overgang fra å daglig overspise/kaste opp - til å få såpass kontroll at jeg kan klare meg totalt uten til slutt. Dette skal foregå sammenhengende i én mnd. før vi tar skrittet videre til neste utfordring. Det vil si at om jeg sprekker, og går utenom planen/avtalen en av ukene, så vil avtalen gjelde neste mnd. også - men om jeg greier å forholde meg til én gang i uken i en hel måned, så går vi som sagt videre. Det føles så mye lettere å tenke "1 gang i uka", enn å måtte kverne rundt "Nå er det stopp. Aldri mer b/p". Dessuten føler jeg meg både trygg og i besittelse av mer kontroll da vi gjør det på denne måten.

Tittelen på innlegget angående, så sikter jeg til det at jeg må juge psykologen bl.a, rett opp i trynet, i frykt for at noen skal finne en eneste grunn til å tvangsflytte meg. Jeg tør ikke annet, for å bli (tvangs)flytta hjemmefra igjen på samme måte som sist er ikke et alternativ for meg - det er for traumatisk og fælt (mitt største mareritt?). Jeg smiler og ler meg gjennom hvert møte med psykologen, til tross for at jeg har flere lass av ting jeg gjerne skulle snakket ut om og sortert - men som jeg som sagt ikke kan fortelle. Det er ikke det at det ikke går så bra som jeg skal ha det til - for jeg har det bra, det er bare det at ved å holde tilbake så mye relevant fakta, så kompliserer det tilfriskningsprosessen min. Det vil altså si at psykologen tror jeg er et par-tre hakk friskere enn det jeg egentlig er. Men likevel kommer det faktisk mye godt ut av det, for etter møtene med henne så innbilder jeg meg at jeg har det like bra som jeg har påstått. Dermed tør jeg si at "Fake it till you make it" faktisk har effekt.

Ellers vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive om - for jeg har det jo bra, har jeg ikke? (Om jeg skal gå inn for å være 100% ærlig, så føler jeg at jeg holder tilbake et ti-talls tonn tanker og dritt, men som jeg undertrykker så godt jeg kan for å kanskje klarer lure meg selv.. Men jeg vet ikke, det er bare en følelse jeg har..)

Recovery er å falle to ganger, men likevel reise seg igjen.

Jeg vet liksom aldri helt hvordan jeg skal begynne disse lengre innleggene. Det er så vanskelig å sortere alle ideene og tankene, og å i det heletatt få dem skrevet ned svart på hvitt. Jeg kan vel begynne med å si at jeg har hatt en strålende sommer, hvor jeg har vært på ferie i både Sverige og på Røros. Jeg har hatt sommerjobber som maler, graver (har gravd drenering) og som barnevakt. Med tanke på bulimi, så var det vel ikke i sommer store forandringene - annet enn at motivasjonen var på topp, og at jeg hadde et intenst ønske om å kvitte meg med den fæle overspisingen/spyingen. Men likevel så har det MINST vært annenhver dag med b/p (binge/purge), og vekta har krøpet en del nedover - men også en del opp. 

 6.Juli tok jeg min første tatovering, noe som tok meg bort imot to år å tenke/gruble på. Jeg er stor fan av tatoveringer med dype betydninger (pluss at tatoveringer er nydelig fint!), og dermed turte jeg ikke å så mye som våge meg til å få blekk på kroppen før det var nøye gjennomtenkt og diskutert med mamma. 

"Styrke, en ny start, kjærlighet til familie og troen på et bedre liv."

I sommer skaffet vi oss også katt etter utallige bønnfallinger. Tilslutt fikk jeg viljen min, og dermed kom Admiral Oscar inn i familien (høhø). Forøvrig har han blitt svært så god venn med nabokatten (ikke det at det skulle være så interessant for resten av verden, men likevel nevneverdig)

(Admiral Oscar til venstre)
Jeg har forøvrig planer om å bli kattedame som eldre. Er isåfall det jeg frykter kommer til å skje uansett. Enten jeg vil eller ei.

Grunnen til at jeg faktisk gidder å ta meg tid til å dele dette, er fordi jeg vil dele hovedgrunnen til hvorfor jeg 1) tok tatovering og 2) skaffet katt.

1) Fordi jeg innbildte meg at alt skulle bli så bra om jeg bare fikk denne tatoveringen jeg så lenge har ønsket meg. Jeg tenkte som så at det skulle være en slags 'markert overgang' fra å være psyk - til å på magisk vis bli frisk. Helt tåpelig og innbilsk, jeg vet, men det sier kanskje litt om hvor lei jeg var (og er) av å ikke kunne leve et normalt liv.

2) Samme grunn som tatoveringen - bare en litt mer realistisk tanke: At jeg kom til å ha mer fokus, og bruke mer tid på katten enn på meg selv og bulimien.

Konklusjonen min er (som den egentlig alltid har vært) at det er langt ifra så lett. Det vil aldri bli så lett som å bare endre alt over natten. Man må kjempe, og virkelig stå på - selv om man hverken ser utvei eller løsning, selv om man egentlig har mistet all motivasjon og alle krefter. For det er det som er recovery, og det er det som er å virkelig kjempe.

I sommer har jeg også fått muligheten til å bli kjent med et helt fantastisk menneske. Et menneske som er fantastisk motiverende, har et tonn av omtanke og forståelse og som er både morsom og snill. Jeg er himla heldig som har blitt kjent med deg, N!
 

Nå om dagen har jeg fineste M boende hos meg, og hun har vel bodd her i en måned nå, om jeg ikke tar helt feil. Det er så godt å ha henne her, spesielt nå som sosial angsten min hemmer meg mer enn før (pluss/minus). Det er så fælt å ikke kunne hverken møte og/eller snakke med mennesker jeg tidligere var sammen med daglig. Ser jeg folk jeg kjenner snur jeg ryggen til med det samme, jeg gruer meg til å gå ut av døra hjemme, fordi jeg kan komme til å møte på kjentfolk. Setter facebook-status til offline, gruer meg som pesten til jeg må føre samtale med andre enn de innad familien og drar til skolen tidligere enn jeg trenger, for å slippe å ta samme buss/båt som de andre (jeg går en type 'alternativ skole', hvor det går ca 50 elever, så det er på en måte et 'fristed' for meg da jeg slipper å omgås så mange mennesker samtidig). Jeg blir sliten av alle katastrofetankene og angsten som knytter seg i magen bare ved tanken på sosiale sammenkomster/sammenhenger, og slik har det mer eller mindre vært de siste to årene.
Så derfor er det så godt å ha M her, så jeg i det minste har NOEN å være sosial med. (Og såklart fordi jeg elskerelsker deg da, M, men det vet du jo ;*)

Da det kommer til behandling og psykolog, er det nokså håpløst. Jeg får hjelp, og jeg digger at psykologen min er så motiverende som hun er - men hvor langt kan man vel egentlig komme seg på vei, da jeg ikke kan snakke ut om alt til henne? Forteller jeg så mye som litt negativt til henne min, blir det rapportert til barnevernet, nettopp fordi jeg henger i en tynn tråd med tanke på tvangsflytting. Finner barnev. en minste lille ting å ta meg/oss på, så tar de meg på tvang, til tross for at det vil ødelegge meg fullstendig (jeg _mener_ det. Det kommer til å knuse meg, og ta fra meg alt av motivasjon og livsglede). Dermed må jeg pynte på sannheten, og sile hvert et ord jeg tenker å si ti ganger, før jeg faktisk sier det. Kan snart ikke vente til jeg blir 18, og slipper å måtte juge om hvordan ting står til i frykt for utfallet - og til jeg endelig kan ta tak i problemene på ordentlig vis.

På onsdag (28.August) dro forresten jeg, M og besteforeldrene mine til Molde for å hente møblene mine + resten av klærne mine hos eks-beredskapsforeldrene mine. Jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Både i forkant og i etterkant av møbelhentingen var jeg helt svimmel og susete i hodet + skjelven i hele kroppen. Så for meg en rekke skrekk-scenario hvor eks-beredskapsforeldrene mine skjelte meg ut, kjeftet og virkelig trykte meg ned. HELDIGVIS gikk det ti ganger bedre enn forventet, men det var vondt og fælt å dra tilbake dit (til Helvete) - men jeg overlevde, og nå er de totalt ute av livet mitt!

Ellers, for å oppsummere fra forrige blogginnlegg, så har jeg (situasjonen tatt i betraktning) hatt det bra. Jeg har til en forskjell fra da jeg ikke bodde hjemme smilt på ordentlig, vært LIVSglad (ordrett) på ordentlig og ønsket å bli frisk på ordentlig. Eneste som kanskje kan være viktig å få nevnt, er at jeg har mistet en god del motivasjon til å bli frisk, da jeg gang på gang har skuffet meg selv med å overspise/spy så godt som (minst) annenhver dag, da jeg egentlig har hatt ønske om å kutte det helt ut. Men jeg har på ingen måte planer om å gi helt opp! Med eller uten hjelp fra psykolog, skal jeg klare dette - til tross for manglende lys i tunellen. For som sagt: Det er det som er recovery.

Livstegn

Nå er det vel på tide å gi et lite livstegn, i og med at det er evigheter siden forrige innlegg. Grunnen til at det har vært så stille er rett og slett at jeg ble for frustrert (og lei meg) da jeg satt i TO FUCKINGS TIMER og forberedte et innlegg - som ble sletta (!!!) da jeg trykte ''publiser'', og at jeg i senere tid ikke har fått meg til å sette meg ned med pc da det bare har trigget frustrasjonen ovenfor det forrige innlegget som forsvant. Men nå har jeg (forhåpentligvis) kommet litt over det, og er klar til å fortsette der jeg sluttet. 

For øyeblikket er jeg egentlig nokså opptatt, så dette innlegget var på en måte en innledning til et lengre innlegg senere (om noen dager?), hvor jeg går mer inn på hva som har skjedd den siste tiden, tanker, følelser etc. Jeg var jo bl.a på Molde og hentet møblene mine hos eks-beredskapsmor (og far) på onsdag som var, noe som jeg også kommer til å skrive litt om. OG jeg har fått muligheten til å bli kjent med et helt fantastisk menneske, som virkelig fortjener alt godt i livet (Den var til deg, N <3)
Til de som lurer, så bor jeg fortsatt hjemme, så jeg kan vel si at jeg har det bra (i den forstand at jeg langt ifra mistrives i miljøet rundt meg.) 

Forøvrig kan du finne meg på twitter: Sistekap (Advarer om at jeg kan være triggende både på twitter og på blogg! Leses på eget ansvar)


(Måtte jo legge ved det obligatoriske 'halve-trynet-mitt-bildet)

 

Rot, kluss - oppdatering

Alt er rotete, og føles uoversiktilig.. Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne, og jeg ønsker bare mest av alt å velge letteste utvei, altså bare legge bloggen på hylla - for så å ta igjen skrivingen senere. Men hva oppnår jeg da? Jo, et enda større skriverot enn utgangspunktet, så derfor tar jeg det fra ståstedet, og skriver nå. Det er en god stund siden sist oppdatering, men tanker om å få publisert noe har lenge vært i minne - jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har satt med ned, og tatt meg tid til å skrive. Og helt ærlig, så startet jeg egentlig denne teksten ved å legge opp til en bloggpause.

Uansett, per dags dato bor jeg altså hjemme. HJEMME! Men det ligger mye bak dette, og mange hendelser jeg må skrive om før jeg kommer til det at jeg faktisk bor hjemme. Først av alt: 
7.Juni var dagen før jeg skulle til Sverige sammen med bestemor og bestefar. Avtalen var at jeg skulle ta ferge fra Molde til Vestnes (35 min med ferge) kl 0815 8.Juni, så skulle besteforeldrene mine hente meg på fergekaia - og kjøre til Sverige. Eller, det var isåfall dette barnevernet og beredskapsforeldrene mine ble fortalt, mens det som egentlig skulle skje, var at jeg skulle ta ferge til avtalt tid (0815), så skulle foreldrene mine hente meg på kaia, og jeg skulle da være hjemme hos foreldrene mine til besteforeldrene mine skulle hente meg senere på dagen for å så ta meg med til Sverige. Grunnen til at jeg hadde planer om å gjøre det slik, var at jeg (såklart) ville treffe foreldre og søsken som jeg savnet så inderlig (OG for å gjennomføre noe jeg går mer inn på senere) - noe jeg på den tiden ikke fikk lov til utenom de strenge besøkstidene. Men (det kommer alltid et 'men') historiene og løynene mine var ikke helt vanntette, og jeg ble derfor gjennomskuet (som jeg skrev om i forrige innlegg), og fikk en herskare av skjenneprekener av beredskapsforelderene mine, og de dro også frem at jeg tidligere også hadde prøvd å 'lure meg selv hjem'. Beredskapsmor L nevnte også at hun, dersom det ikke hadde vært så sent, og dersom jeg ikke skulle reise til Sverige allerede dagen etter, så hadde hun kommet til å gjort sitt for at jeg ikke skulle få dra - som en 'konsekvens' for å juge. Hun gikk også litt dypere i det, og sa at vi kunne starte på ny, og at jeg der og da hadde muligheten til å fortelle henne om andre løgner dersom jeg hadde flere på lager - noe jeg sa jeg ikke hadde, til tross for at jeg egentlig hadde greid på et utspekulert vis løyet meg til muligheten til å dra hjem en tur før besteforeldrene mine skulle hente meg likevel. Hun spurte meg også direkte om jeg den siste tiden hadde overspist/kastet opp, noe jeg også svarte nei på (for om jeg hadde svart ja, hadde jeg ikke fått reist på tur - det hadde hun fortalt meg så mange ganger tidligere).

8.Juni tok jeg da ferga klokka 09, da jeg kvelden i forkant vridde på den første løynen om at jeg skulle ta ferge kl 0815 for å bli henta - til at jeg sa at jeg hadde ringt og avtalt med besteforeldrene mine at de skulle hente meg på fergekaia da jeg 'liksom' kom med 09-ferga. For å få det nevnt, så gikk ikke dette ut på å sette besteforeldrene mine i stikken - for jeg hadde faktisk ringt besteforeldrene mine og fortalt dem om hvordan ting hang sammen, og de gikk med på det (i og med at det ikke var det 'fæleste' jeg kunne finne på..).

Men over til hovedplanen bak det hele. HVORFOR var det EGENTLIG så forbanna viktig for meg å komme hjem, da jeg likevel skulle kose meg på harrytur sammen med besteforeldrene mine? Jo, etter veldig mye fordypning innen barnevernslover (på grunn av at barnev. har holdt tilbake viktig informasjon, så måtte vi finne ut alt selv*), og i og med at jeg bodde på Molde under 'frivillig'-paragrafen, så hadde jeg planer om å trekke frivilligetsavtalen så snart jeg kom tilbake fra Sverige (for å være på den sikre siden, slik at jeg 100% sikkert skulle få meg en tur utenlands), og måtte derfor pakke så mye klær og ting jeg kunne (uten at det virket mistenkelig for beredskapsforeldrene), og da ta dem med hjem. 
*Barnevernet har fra starten vært slu (ja, jeg bruker ordet 'slu'), og sagt at "Dersom du trekker avtalen, så blir du tvangsflyttet til Trondheim på instutisjon" - da det ikke hadde blitt tilfellet. Det som hadde skjedd dersom jeg trakk avtalen, var at barnev. hadde gått gjennom saken min, og diskutert hva som var det beste for meg (om det var bra for meg å bo hjemme - eller om de måtte til med andre tiltak som krevde at foreldrene mine mistet foreldreretten - og jeg hadde blitt tvangsflyttet til et hjem. Instutisjon var SISTE utvei.).

EDIT: Dette handlet IKKE om å gå bak noens rygg (kanskje indirekte, men det var isåfall ikke målet), dette handlet simpelthen om at jeg bodde hos mennesker som absolutt ikke gjorde meg 'godt', da de konstant trykte inn i hodet på meg at 'Du kommer aldri til å få flytte hjem før du er 18', 'Det er bare å innstille seg på å måtte bo her resten av året', og også en haug av egne teorier om 'hvor jævlig det må være hjemme hos Marita' og 'hvor dårlige foreldre Marita har' UTEN at de i det HELE TATT hadde noe som helst aning om hvordan ting var hjemme. INGEN hadde fortalt dem hverken til eller fra - og de visste knapt grunnen til hvorfor jeg i det hele tatt bodde hos dem. Og ut ifra det, så ønsket hverken jeg eller foreldrene mine å innblande dem i våres planer om å trekke avtalen - noe som betydde at jeg kunne flytte hjem på dagen, mot at barnevernet må 'ta saken' på nytt. 

Så jeg pakka da alt jeg kunne få med meg (av de viktigste tingene mine), dro til fergekaia, og kom meg altså hjem. Jeg pakka om bagen min til 'ferie-bagasje', ble hentet av besteforeldrene mine - og dro til Charlottenberg, hvor vi virkelig koste oss til harryturen var over 11.Juni (LES: Jeg hadde det fantastisk herlig, sett bort ifra at mat var et problem - men det var/er ikke til å unngå uansett). 11.Juni var også dagen jeg ringte barnevernet og sa følgende "Jeg trekker avtalen, og nå drar jeg hjem. Dette holder jeg ikke ut lengre, og jeg merker det bare de få gangene jeg er hjemme at jeg har det mye bedre av å være hjemme - enn av å konstant måtte være 'låst' på Molde.". Saksbehandleren min fra b.v sa at hun skulle snakke med de andre i teamet mitt, så skulle hun ringe meg opp igjen. 10 minutter etter ringte hun opp igjen, og sa at "Sett din situasjon per dags dato, så ser vi ingen grunn til at du ikke skal få flytte hjem igjen - men du må ringe beredskapsmor L i kveld, samt stikke innom etter skolen imorgen, slik at dere avslutter dette på en ordentlig måte" hvilket jeg de to sistenevnet hadde full forståelse for, og sa at jeg såklart skulle gjøre. Hun nevnte også at møblene jeg hadde fått under oppholdet på Molde skulle hentes ut uka. Saksbeh. sa også at hun kom til å kontakte L for å fortelle hva som nå hadde skjedd, og hva som kom til å skje videre i forhold til (ett-eller-annet-jeg-ikke-forstår-meg-på) oppsigelsestid. MERK: Barnevernet skulle ringe L. (dette tar jeg igjen litt lengre uti teksten*)
Jeg følte meg 10 ganger lettere - Dette var jo piece of cake. Hvorfor i ALL VERDEN hadde jeg ikke gjort dette tidligere for? - tenkte jeg.

Da jeg kom hjem (HJEM) etter Sverigeturen (tirsdag 11.Juni), og satte meg ned med telefonen i hånda med L i den andre enden, følte jeg meg plutselig som en forferdelig liten dritt. L kom med ei regle om at hun var uendelig skuffet, såret og forbannet. Tonen hun hadde var så drepende at jeg krympet meg for hver et ord, og tårene trillet. "Hvorfor i alle dager gjorde jeg dette, jeg skulle ikke. Faen for en idiot du er - Du VISSTE jo at L kom til å hate deg for dette" tenkte jeg, før jeg prøvde å snakke uten at L skulle gjennomskue at jeg gråt "A-H fra barnevernet sa jeg skulle komme innom etter skolen i morgen, passer det?" "JA. JA, DET GJØR VEL DET." *legger på*
Så liten og ubrukelig hadde jeg ikke følt meg på lenge, og verre skulle det bli.

Jeg grudde meg som FAEN til dagen etter, da jeg skulle møte henne igjen, og det var like før jeg trakk meg fra det hele, og heller dro hjem etter skolen - opptil flere ganger. Usikker om jeg skulle bruke nøkkelen jeg tidligere hadde fått, da jeg bodde hos L og A, eller om jeg skulle banke på, endte jeg med å låse opp - og gå inn. "Hei" sier hun "skal vi sette oss på verandaen?". "Ja" svarer jeg keitete, før jeg følger etter henne ut, med hjertet i halsen. "Så..? Værsegod. Snakk." sier hun, og jeg ble klammere og klammere i hendene. Hva i alle dager skulle vel jeg si uten at hun skulle fly på meg? (Hun har opptil flere ganger vist et sinne så stort, at selv den sterkeste mann blir ussel og liten i hennes nærvær - så å konfrontere, eller si imot henne er IKKE barebare (den var til deg M).) "Ehh.. Først og fremst.. Vil jeg takke for at jeg har fått vært her.. Ehh, og for at dere har åpnet hjemmet deres for meg?" *stille, men til min store lettelse brøt vinden og bilene stillheten*. "Ok?.. Jeg kjenner jeg er sur, skuffet og virkelig FORBANNET." svarer hun. "HER SITTER DU PÅ FREDAGSKVELDEN, OG LYGER OSS RETT I TRYNET, SÅ DU KAN GODT SI AT VI HAR VÆRT SNILLE SOM HAR ÅPNA HJEMMET VÅRT FOR DEG!", "ja.." svarer jeg, i mangel på bedre ord - eller det hele tatt selvtillit til å si noe annet. "OG IKKE TRO AT VI ER SÅ DUMME AT VI IKKE HAR SETT! IKKE TRO AT VI IKKE VET AT DU HAR KASTET OPP, VET HVILKE PLANER DU HAR HATT! IKKE TRO AT VI IKKE HAR SKJØNT! TAKK FOR DEN TILLITEN!", "..ja..nei..", "DET HAR VÆRT LYGING HELT FRA STARTEN, OG DU HAR IKKE SÅ MYE SOM VIST LITT RESPEKT FOR OSS. DU STJELER MAT, LYGER, EIER IKKE OMSORG ELLER SAMVITTIGHET! EGOISITISK OVENFOR BÅDE OSS OG FOR FORELDRENE DINE! HER UTSETTER DU FORELDRENE DINE FOR ALL MULIG DRITT VED Å TREKKE AVTALEN.. HVA TROR DU DE TENKER?" "..De har jo sagt at de er glad for at jeg endelig er hjemme igjen..", "JA TROR DU DET? TROR DU VIRKELIG DE ER DET, DA DU MEST SANNSYNLIG KOMMER TIL Å VÆRE I VEIEN, OG TA STØRRE PLASS ENN DE FIRE ANDRE SØSKENENE DINE TIL SAMMEN MED DETTE 'MAT-TULLET' DITT?", "...", "OGSÅ ER DU EGOISTISK NOK TIL Å UTSETTE DE GAMLE BESTEFORELDRENE DINE FOR DISSE MAT-GREIERNE DINE PÅ FERIE?? HER ER DE SNILLE SOM TAR DEG MED PÅ TUR, OGSÅ SIER DU AT MAT GÅR BRA - SELV OM DET OVER HODET IKKE STEMMER?? SNAKK OM Å VÆRE OMSORGS- OG SAMVITTIGHETSLØS!" (for det første så er besteforeldrene mine for FAEN ikke mer en FIRE år eldre enn L, de kjenner meg - og VET hvordan dette med mat henger sammen, og at det er et problem for meg. Det har aldri vært noe nytt for dem.) "..mm.."
"OG DA DET KOMMER TIL AT BARNEVERNET RINGER MEG FOR Å FORTELLE AT DU HAR TREKT AVTALEN.. HVA FAEN FOR NOE SLAGS TULL ER DET? HVOR GAMMEL ER DU? DU SKULLE RINGT SELV OG FORTALT, IKKE BRUKT MELLOMMENN! DET VISER JO BARE HVOR BARNSLIG OG UMODEN DU ER!" (*Som nevnt lengre oppe, så var det saksbeh. som sa hun skulle ringe - hva i all verden skulle vel jeg gjøre? Ringe L og fortelle hva-nå-enn barnevernet skulle informere om..?)
Videre er det bare uproffesjonell kjefting, NEDPSYKING og typ. samme dritt som ovenfor. Jeg vet mesteparten av det som ble sagt IKKE stemmer - men jeg skal så absolutt ikke nekte for at alt har gått fullstendig inn på meg, og pirrer i bakhodet nå og da (uten å ta meg friheten til å gå mer inn på dette nå). 

Etter en time med sjenerte, redd "..mm" svar fra min side, og "SDGHAIKGH" fra hennes side, var det brått stille, og etter flere minutter med kleinhet, spurte jeg pinglete "ehm.. ang. henting av klær og ting.. Er det mulig å få gjort nå.. eller.. ikke?" "JA, DET GJØR DU VEL SOM DU VIL MED." så reiste jeg meg, og gikk mot soverommet mitt, L reiste seg også, og begynte å følge etter meg, og jeg visste liksom ikke helt hvor jeg skulle gjøre av hendene mine.. De var plutselig så slitsomme, og bare i veien. Inne på rommet dro jeg frem kofferten min, og satte meg på gulvet, mens L satte seg på senga mi med øynene hardt rettet mot meg. Hendene mine skalv da de strakte seg mot tingene som like etter ble lagt i kofferten, og ansiktet ble bare rødere og rødere, og jeg var sikker på at det skulle sprenges. 
Inne i klesskapet mitt var det en plastikkpose med skittentøy (som jeg la der i utgangspunktet for å forsikre meg om at ingen av klærne skulle være til vask da jeg senere skulle hente dem), og da jeg skulle til å legge den i kofferten, brøt L ut "Jeg er frekk nok til å kreve å få se hva som er i den posen." "..ja.." svarer jeg forsiktig, før hun spør "Vet du hvorfor jeg vil se i den..?", "..sikkert for å se at jeg ikke tar med meg noe som ikke er mitt..?" "JA, nettopp." (der igjen følte jeg meg som den minste lille dritten. Det var så tatt ut av sammenhengen, for hvorfor i all verden skulle jeg beskyldes for å STJELE ting? Jeg har da vel aldri antydet at jeg har vært en tyv..? (sett bort ifra at jeg har spist mat fra kjøkkenet 'uten at folk har visst' om det - men det regnes vel strengt tatt ikke som tyveri, gjør det vel?)
Tårene presset på, men jeg holdt dem tilbake så godt jeg kunne, og sa til meg selv at så snart jeg var ute av huset, så skulle tårene få trille - for ikke faen om hun skulle få se meg gråte. Alt i alt når jeg var ferdigpakket, hadde jeg en stappfull koffert og to bager, og L spurte "så.. Hvordan har du tenkt å komme deg herfra til fergekaia med all bagasjen da..?" "nei, jeg går vel?" svarte jeg, selv om jeg visste det ikke var 'bare bare' da jeg knapt klarte å bære det ut av rommet. "Ang. møblene da? Når passer det at jeg henter dem?", "De kan bare stå. For du kommer garantert ikke til å bli boende hjemme før du blir tvangsflyttet igjen, så å flytte på møblene frem og tilbake er helt meningsløst." 
Så gikk jeg, og lot dermed tårene falle mens jeg slet meg gjennom gatene og sentrum for å komme meg til fergekaia. 

Den dag i dag bor jeg ennå hjemme, og jeg føler meg helt ærlig mye friskere enn jeg har gjort på lenge. Jeg slipper å daglig gjemme meg bak dårlige løgner, utgi meg for å ha det toppers sammen med folk jeg ikke liker - for nå omgås jeg folk jeg LIKER, og som SER MEG som MEG, og som ikke ser på spiseforstyrrelsen som noe TULL. Jeg og den nye behandleren min på bup jobber med å komme i gang med et behandlingsprogram, og jeg er innstilt på å gjøre noe med livet mitt i en positiv retning. Selv om mat ikke går bra, og at jeg ennå går noe ned i vekt - så er det dette jeg skal jobbe mot, for å få en enda friskere hverdag, og jeg vil så absolutt konkludere med at mat har vært vanskelig hele veien - det er ikke noe 'nytt' som har oppstått etter at jeg har flyttet hjem igjen! Selv om jeg gikk opp i vekt da jeg bodde på Molde, så var det absolutt ikke noen paralleller mellom frisk og vektoppgang. Eneste som nå drar meg ned, er at jeg fortsatt har ting stående igjen i Molde hos L og A, og vissheten om at jeg er nødt til å reise tilbake til dem for å hente dem. Jeg er virkelig redd dem, selv om jeg vet de ikke kan gjøre meg noe fysisk.

 

OGSÅ VIL JEG FÅ SAGT AT DENNE PASSORD-IRRITASJONEN IKKE KOMMER TIL Å VARE SÆRLIG LENGE. JEG ØNSKER IKKE EGENTLIG Å PASSORDBESKYTTE BLOGGEN, MEN INNTIL VIDERE LAR JEG DET VÆRE SLIK, SÅ FÅR JEG HELLER BEKLAGE TIL DERE SOM FINNER DETTE IRRITERENDE (FOR JEG IRRITERER MEG GRØNN SELV..). TAKK TIL ALLE DERE FINE <3

Det skulle aldri bli sånn

Jeg gråter i strie, såre strømmer. Det er så vondt, hjerteskjærende og tungt. I morgen reiser jeg til Sverige, og det vil da si at til tross for at det er lørdag, og egentlig er 'hjemmesamvær', så er det totalt uaktuelt (i følge barnevernet) for meg å reise en tur hjemom før jeg og besteforeldrene mine reiser videre til Sverige. Jeg prøvde meg nemlig nettopp på å lure meg til å legge en plan for morgendagen, hvor jeg skulle hjemom likevel, men ble tatt med buksa nede - jeg ble gjennomskuet, og fikk da skjenneprekenen for å holde på sånn. Ble bl.a truet med å miste Sverige-turen, og evt. andre privilegier jeg har fått innvilget.

JA, det er min egen skyld. NEI, jeg burde ikke holde på sånn - burde ikke driste meg ut på farlig grunn, men det er en hel fuckings uke siden sist jeg så familien min, og sett an situasjonen min: Hvor jeg bor et sted jeg ikke trives, og daglig må forholde meg til andre, forskrudde mennesker - så er det faen ikke rart at jeg gjør som jeg gjør! Så nå har jeg altså måtte sitte en time og hørt på hvor "uvanlig" jeg er, og hvor "rar" oppførselen min er, da L mener ingen på min alder har et så nært forhold til familien sin, at de velger å risikere blod for å treffe dem. Jeg får mot meg at jeg er utspekulert, manipulerende og en løgner. "Så snart du ser ditt snitt, hvor du har mulighet til å lure deg til familiesamvær, så trikser og lurer du alt du kan, og det er ikke normal oppførsel av en 17-åring."

NEI-FUCKINGS-VEL. Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre noe mer. Jeg skal hjem, så kan dere sitte der og kjefte opp veggen for å være gul, i stedet for å bry dere om mitt liv mer. (Dette tør jeg kun å skrive fordi jeg vet L ikke kan lese) Så snart jeg kommer tilbake til Norge - så skal jeg hjem. Jeg trekker avtalen, og jeg nekter tilbake til Molde. Nå har jeg hørt såpass mye positivt fra forskjellige instanser - og forsikret meg om at jeg ikke risikerer noe alvorlig ved å gjøre det jeg nå har tenkt å gjøre. Jeg skal hjem på tirsdag - HALLO, HJEM! (Tårer går over til smil)

Men over til noe annet: Vekta ned - humøret opp. Mat går ikke så bra for tiden (når sist gikk det 100% bra...?), og vekta tar sine skritt bakover. Jeg er redd, men samtidig kan jeg ikke noe for at dette gleder meg.. Jeg er livredd for at dette skal bety en ny runde med helvete, trussler om tvangsinnleggelser, innleggelser og annen faenskap. Jeg er livredd for at jeg skal flytte hjem - og lage kaos og rot for de hjemme, livredd for de stakkarse besteforeldrene mine som må omgås meg i fire dager (I STREKK!). Jeg er livredd for at kroppen min en dag skal slutte å fungere, at den sier "STOPP, nok er nok!". Men jeg er også glad for at jeg føler mestring, glad for at jeg har noe håndfast å klamre meg til.. Jeg er glad for at jeg må bruke beltereimer for å holde buksene oppe igjen, for at de trange jeansene ikke sitter like tett. 
På en annen side så hater jeg alt dette. Det skulle jo ikke i utgangspunktet bli sånn. Jeg ville jo bare bli tynn, hvorfor skal det ha så store følger som dette? Jeg ba jo ikke om å bli flytta fra familien min, om å få en rekke psykdommer med på kjøpet, eller om å miste meg selv? Jeg vil ikke mer...

Every now and then

Det skjer så himla mye for øyeblikket. Dagene er fylt med tanker, krangling, tårer, frustrasjon, gode mennesker, dårlige mennesker, påstander, mat og et lite håp om å få komme hjem igjen snart. I flere dager har jeg tenkt så mye på hvordan jeg skal oppsummere det som har skjedd - og det som kommer til å skje, slik at jeg får et leselig resultat på bloggen, men alt hoper seg sammen, og jeg kommer ikke frem til noe som helst. Jeg trenger å kunne sortere tankene, følelsene og selve situasjonen - men det er så mye, at jeg ikke greier det. Tenker derfor jeg legger bloggen på hylla for en stund, slik at jeg heller kan hente meg inn igjen da ting har roet seg. 

Kan røpe litt av situasjonen, og det er at jeg er på god vei til å få flytta hjem igjen (!!!), men at den prosessen, og de risikoene vi utsetter familien for ved å gjøre det vi skal gjøre, krever en del av meg..

Reflektert?

Jeg bekymrer meg ofte over hvilke skader jeg eventuelt utretter ved å utlevere så mye om meg selv, hendelser og tanker jeg har. Jeg går rundt med et ambivalent takekaos om hvorvidt jeg burde slette bloggen, slette innleggene eller enkelt og greit passordbeskytte bloggen. Tidligere har jeg på impuls slettet daværende blogger, men alltid angret etterpå, så i første omgang har jeg nå kommet frem til å passordbeskytte bloggen. Jeg vet en sånn løsning ikke er 100% sikker, men det tilfredsstiller isåfall litt av bekymringene mine. 
Jeg er redd jeg skriver for mye 'personlig' - som ikke bare er om meg, men som også omhandler de rundt meg, som kan 'slå tilbake' til meg i senere tid. I og med at situasjonen jeg står i nå krever at jeg er forsiktig med hva jeg sier/skriver, spesielt med tanke på at jeg ikke fremstår anonym, så er vel dette en god løsning.

Jeg lar derfor bloggen stå åpen til imorgen kveld, så får den som ønsker å følge meg videre ta kontakt enten på facebook (Marita Gjelsten Løken), twitter (Lokjeen) eller innboks på blogg.no.

Love you all.

 

Straff meg du, så skal alt bli så bra..

Sint, skuffet, lei meg, forbannet. Første beskjeden jeg fikk da jeg stod opp, var at noe overnatting fra 16. - 18.Mai blir det ikke, og den Sverigeturen jeg skrev om i forrige innlegg, henger i en syltynn tråd. L mener jeg har brutt ALL tillit ved å ikke fortelle om overspising/oppkast (at jeg har holdt det skjult), og for å kunne ha noen sjanse til å i det hele tatt få reise sammen med bestemor og bestefar, så må jeg visst opparbeide meg tillit igjen. Hun sier en spiseforstyrrelse IKKE er noen sykdom, og hun skjønner bare ikke at mat har så stort fokus for min del. Hun klarer ikke å skjønne hvordan en som syns kroppen sin er så fæl - responderer med å overspise, og mener det er helt absurd. Derfor trenger jeg åpenbart straff for å settes på plass, slik at overspising/oppkast ikke forekommer mer. Som om dette er helt nytt - som om å bare straffe meg hardt nok vil gjøre slutt på noe som har vært del av hverdagen min sammenhengende i et år - eller som om å gi meg mindre tid sammen med familie og venner vil ta fokuset bort i fra mat, som har vært i bildet i flere år enn jeg kan huske?

Sånn er det, sånn ble det, og sånn blir det. Jeg får ikke overnatte hos besteforeldrene mine fordi jeg har overspist og kastet opp, jeg får kanskje ikke bli med dem til Sverige om et par uker - og jeg får mye strengere oppfølging og regler i 'hjemmet' med tanke på mat (sistenevnte er igrunn helt greit for min del - i og med at jeg OVER HODET ønsker å spise/spy!). Men tross haukeblikk fra alle kanter, og tross at de nettopp har snakket om å 'få en slutt på overspising/oppkast' - så var det nettopp det som skjedde idag. Jeg er skuffet som faen over meg selv - men sint og lei meg ovenfor systemet, og måten de løser problemer på. Etter fem dager skulle jeg altså ikke greie mer - men jeg kan se grunnen. Jeg ser at nettopp den beskjeden jeg fikk er triggeren, utløseren. 




Jeg vil dele noe med deg

INGEN OVERSPISING OG OPPKAST PÅ 5 DAGER! DET ER FAEN MEG DET LENGSTE JEG HAR HOLDT UT!

Takk faen skal du ha

Først og fremst, for å starte teksten med det positive, så har jeg fått innvilget å få feire 17.mai sammen med familie MED overnatting (ikke hos foreldrene mine, vel å merke, men jeg får overnatte hos besteforeldrene mine) OG jeg fikk innvilget ønsket om å reise til Sverige 8. - 11. juni sammen med bestefar og bestemor. 


Vips, så fikk beredskapsforeldrene mine vite alt. Saksbehandleren min i barnevernet ble oppringt av pappa, som i frustrasjon prøvde for n'te gang å få dem til å TRO MEG da det kommer til overspising/oppkast (har skrevet tidligere at jeg ikke ble trodd da jeg fortalte om overspising/oppkast, 'stjeling' og innkjøp av mat). Til tross for at både foreldrene mine og jeg har fortalt dem om bulimien opptil flere ganger (for å få det oppklart, så VET barnevernet at jeg sliter med bulimi, de VET at jeg har en diagnose - at det står SVART PÅ HVITT, men likevel velger de å BENEKTE det.), så var det ikke før 10.mai de tok oss på ordet. Dermed ringte barnevernet beredskapsmor, og fortalte at jeg tok mat fra kjøkkenet, kjøpte egen mat, tok med mat hjemmenifra, og overspiste til de fleste måltidene. 

Etter telefonsamtalen, vendte en ILLSINT bereskapsmor tilbake til stua, og ville ha en forklaring på alt. Jeg la alle kortene på bordet, og hun svarte fullstendig uvitende om bulimi, med utsagn som "Dette er du for stor til" og "17-Åringer STJELER ikke mat". Hun sa også at hun var jævlig skuffet over at jeg ikke hadde fortalt at jeg gjorde dette (som om det å fortelle henne at jeg overspiser er det letteste i verden?), og at jeg nå hadde brutt all tillit. L hadde nemlig fått inntrykk at av det gikk så himla mye bedre med maten, og derfor kom da dette som et sjokk. Hun konkluderte med at jeg må straffes (hun kalte det 'konsekvenser', men hva faen er vel forskjellen på straff og konsekvenser i denne sammenheng?), og derfor kommer hun til å ringe barnevernet på mandag (imorgen) og fraråde dem å tillate overnatting den 17.mai og Sverigetur. Og i og med at hun har barevernet rundt lillefingeren, så skal jeg SÅ ABSOLUTT ikke se bort ifra at hennes meninger kommer igjennom, spesielt da hun kommer til å begrunne det med at "hun kan komme til å overspise/kaste opp - det får hun ikke muligheten til her lengre" og "vi vet ikke hvor mye kroppen hennes vil tåle.".

Derfor, med andre ord: Da Marita har det vanskelig, skal hun straffes. Ikke skal hun få ha noe å se frem til og ikke skal hun få muligheten til å hygge seg med familie - nettopp fordi hun sliter med mat, og trenger straff. Jeg skjønner. Som om det ikke er straff nok i seg selv å påføre seg selv de jævla bulimi-rundene, skammen og jugingen.

Og forresten.. Hun mener bulimi ikke er en sykdom, men et valg. Hun sier at å ha en spiseforstyrrelse generelt IKKE er noen sykdom - men et valg (???). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan skal jeg overleve under dette tak, så lenge hun har slike innstillinger, meninger og påstander? 

LA MEG DRA HJEM, VÆRSÅSNILL.

Akutteam Molde

Endelig! Jeg vil rope av glede, og gjerne hoppe og danse! DET SKJER NOE! FOLK TAR FATT I SITUASJONEN MIN! Men for å få det nevnt tidligst mulig i innlegget, så er det ikke bosituasjonen som blir tatt tak i (sånn sett) - det går på spiseforstyrrelsen. 

Jeg er en ambivalent liten jævel, som den ene dagen mer enn gjerne vil kvitte meg med bulimien - men som den andre dagen ikke vil gi fra meg noe som helst. Da jeg begynte på bup som 12-13 åring, gikk det omtrentlig et år før å frivillig legges inn for å jobbe med spiseforstyrrelsen var tema i det hele tatt. Levanger ble foreslått, og foreldrene mine samt. bup og barnevernet ønsket så inderlig at jeg skulle takke ja til tibudet - noe jeg ikke gjorde. "Trenger ikke hjelp.", "Jeg er FAEN ikke syk.". I senere tid ble det en rekke innleggelser på Bup sengepost og UPA (som nå har skiftet navn til UPS), vekten raste nedover, og en innleggelse i Levanger ble nevnt oftere og oftere. Men nei, "Ikke snakk om". 

Nå i disse dager hvor hverdagen styres totalt av mat, og nå som jeg bor i beredskapshjem - så har både barnevernet og bup trekt forslaget om Levanger (!!!), og heller mast på meg om å takke ja til et tilbud i Molde som kaller seg for R.O.B.U.S.T. Dette er et behandlingsopplegg som går over et år, hvor det er individualsamtaler og gruppesamtaler samt. noen hjemmeoppgaver. Dette vil da være et opplegg hvor de jobber med helheten, ikke bare et 'tema' kan du si. Helt i starten var jeg fullstendig negativ til dette, men ga etter ettersom at det var så sårt å se foreldrene mine ha det vondt pga meg. Jeg åpna øynene mer, og så at å ikke ta imot hjelp - ikke lengre var et alternativ (dersom jeg viser at jeg er villig til å gjøre noe med situasjonen min, så kan det være positivt i forhold til det å flytte hjem!). Det ble lagt mye press på at R.O.B.U.S.T skulle være det beste for meg, og at det skulle være så og så bra. MEN det er et frivillig opplegg, og jeg føler jeg ikke helt godtok for min egen del - heller for alle andres del.

Som sagt så styres dagene fullstendig av mat. Alle dårlige tanker, dårlige dager, selvtillitssvekk og hele den pakka der - er mat roten til. Det vil altså si, at MAT er hovedproblemet, ikke depresjon generelt. Så foreldrene mine og jeg mener Levanger vil være det beste nå. Jeg fyller ikke kriteriene for å være med på R.O.B.U.S.T engang. Jeg skader meg ikke, og som sagt - så er det pågrunn av mat at alle de andre 'punktene' oppstår. Derfor ville det vært mer logisk å ta det ved roten, og ikke jobbe med det så og si 'overfladiske'. Har jeg rett? MEN.. Nå som jeg har ombestemt meg, og ønsker å ta tak i bulimien, nei da får jeg ikke tilbudet om Levanger engang. Som om de VIL at jeg skal begynne på R.O.B.U.S.T KUN for å holde meg så lenge som mulig i Molde (Levanger innebærer innleggelse)

I såfall.. På onsdag var hun fra barnevernet som ikke trodde meg ang. overspising/oppkast hjemme hos beredskapsforeldrene mine for å plalegge videre besøksavtaler, og ha en liten evalureingssamtale for å høre hvordan det står til. Naturlig nok, så var jeg flyforbanna på dette mennesket, så jeg hadde absolutt ikke noen interesse av å dele noe som helst med henne. For hva er vel vitsen da hun ikke tror meg engang? Derfor forble jeg nokså taus under hele møtet. Idiotisk nok, så ble jeg spurt om jeg var sur på barnevernsdama, og da jeg svarte Ja, så stilte de seg uforstående til det. Er det virkelig så forbanna rart at jeg var (og er) jævlig sur? 

På møtet ble det tatt opp at jeg ikke under noen omstendigheter får lov til å overnatte hjemme. Ingen begrunnelse - det ble bare konstantert. Det ble også sagt at dersom det skulle være noe, om jeg skulle ha en dårlig dag, eller om jeg skulle ha noe på hjertet generelt - så skal det bli tatt opp med beredskapsmor, og IKKE til de hjemme. Det skulle også være opp til beredskapsmor å avgjøre om jeg skulle snakke med psykolog eller ikke. Sistenevnte vil jeg nesten tro er nærmest ulovlig. Beredskapsmor er IKKE en psykolog og har IKKE autoritet til å BESTEMME om jeg trenger psykolog eller ikke. Dermed, på grunn av å føle meg 'undertrykt', og ikke hørt eller noen ting, så fikk jeg pappa til å ordne en time på bup til meg (har ingen fast ordning lengre, ettersom at psykologen min er sykemeldt), og jeg fikk time med akutteamet på fredagen (idag).

Og så kommer jeg til hovedpoenget med teksten. Hvorfor jeg er så glad. Jeg fikk snakke med to stk. som jeg tidligere har blitt kjent med gjennom innleggelser, og vet du hva? Jeg har ikke følt meg så hørt og trodd på evigheter! Jeg fortalte dem hvordan ting var i forhold til mat, min teori om at mat er faktoren til alle de andre diagnosene, at jeg ikke blir trodd av barnevernet (!!!), at jeg mente Levanger var et bedre tilbud enn R.O.B.U.S.T (OG at jeg plutselig ikke får lov til Levanger lengre - fordi 'alle' mener R.O.B.U.S.T er sååå mye bedre), at jeg blir pålagt å fortelle beredskapsmor om problemer fremfor psykolog/foreldre og at jeg ikke blir sett at beredskapsmor da det kommer til mat. De to fra akutten sa at de var enige med meg med tanke på Levanger, og kunne ikke forstå at R.O.B.U.S.T skulle være et alternativ engang, da mat så absolutt er hovedproblemet! De skulle derfor ta kontakt med barnevernet, og få igang en prosess hvor det skal jobbes med mat, hvor barnevernet skal settes litt (!!!) på plass og hvor JEG skal bli HØRT!

Som sagt, så har jeg ikke følt meg så hørt på lenge! Følte de tok meg på alvor, til en forskjell fra de mange andre menneskene jeg har snakket med! 
TUSEN TAKK! 

OG EN SISTE TING... IDAG ER DAG NUMMER TRE UTEN OVERSPISING/OPPKAST! KLAPP PÅ SKULDEREN, KRYSS I TAKET!

Bulimiens harde grep

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kroppen er uutholdelig og fæl. Jeg må gjemme den, det er et så grusomt, forferdelig syn. Jeg hater det den har blitt til, hater alle kiloene som har kommet de siste månedene. Virkelig HATER dem. Tårevåte netter, og besvergelser om at 'i morgen skal jeg ikke overspise og kaste opp. I morgen skal jeg forholde meg til planlagt mat.' - men likevel går alt på tverke, og mat inntas i store mengder. Jeg kommer meg ikke ut av denne fæle 'matsituasjonen', og i hvertfall ikke alene. Ingen ser meg, ingen stopper meg.

Jeg føler meg dårligere enn på lenge - men samtidig har jeg det noen hakk bedre. Det vil si, at humøret er ikke på bånn hele tiden, men bulimien herjer verre enn på lenge. Mye verre enn da jeg bodde hjemme, for tiden da jeg bodde hjemme, omgikk jeg mennesker som kjente meg såppass at de så meg, og snakket til meg da de skjønte at jeg spiste for mye. Mens nå derimot, nå kan jeg spise SVÆRE mengder mat rett foran beredskapsforeldrene mine uten at de så mye som hever et øyenbryn. Ingen spørsmålstegn eller kommentar. Enten så bryr de seg ikke, eller så har de ikke forståelse for at *så-også mye mat* er jævlig mye for selv en voksen mann. Det eneste som blir sagt er "Jeg syns det går så mye bedre med maten, Marita" etterfulgt av mitt nølende svar "...ja". 

Jeg forstår det ikke. Her jobber beredskapsmor, L, innen helsevesenet, er fullstendig klar over at mat er et kjempeproblem (i hvertafall så visste hun det da jeg kom hit) OG merker at mat forsvinner fra skap og kjøleskap konstant (Beredskapsfar, A-H forblir stort sett anonym, i og med at han er en særing som ikke snakker stort.). Hun kan ofte stå på kjøkkenet, lete gjennom skuffer og skap, og si "Syntes jeg nettopp var på butikken jeg..", vite at hun har et bulimiskt menneske i hus, men likevel ikke trekke parallellen. 

Jeg har som tidligere nevnt et mye åpnere forhold til foreldrene mine. Jeg forteller dem ALT. Forteller dem om de dårlige mat-dagene, forteller at jeg stjeler mat fra skuffer og skap uten at noen så mye som stiller spørsmål, forteller at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg - og at jeg gjerne skulle gjemt meg bort i en søppelsekk, for å slippe å være synlig. Forteller at dette livet er forkasterlig, og at jeg så gjerne vil ut av dette bulimiske helvettet. Jeg snakker også med dem om at jeg så inderlig vil hjem igjen, og at om det ikke skjer noe snart, så vet jeg ikke hvor særlig mye lengre jeg holder ut. Men jeg forteller dem også hvor himla høyt jeg elsker dem, hvor evig takknemlig jeg er for å ha dem ved min side, og jeg forteller at jeg er så glad i dem at jeg aldri skal så mye som vurdere å ta mitt eget liv igjen.

1. Mai kastet jeg alle pillene jeg har samlet opp i do.

Like etter ringte jeg mamma og foralte at jeg hadde kvittet meg med dem. Jeg fortalte henne at alle pillene jeg stod på, ikke var blitt tatt, men heller gjemt unna, og at heller ikke dette hadde L oppdaget. Jeg hadde ei hel eske av piller liggende, som var blitt samlet opp allerede fra dag 1 i beredskapshjem. Tross min egentlige intensjon med de pillene, har jeg (også som nevnt tidligere) innsett at jeg har for mange som er glad i meg (og som jeg er ti ganger gladere i tilbake) til å kunne gjennomføre noe så horribelt som å ta mitt eget liv. Føler dette er et enormt steg på veien, at jeg greier å se lengre enn depresjonen mener jeg. Er også enormt stolt over at jeg har greid å innse dette så og si 'alene', men da det kommer til bulimien trenger jeg hjelp - og nettopp det får jeg ikke her. 

Er det ingen som ser at å bo hos mennesker som hverken skjønner, forstår eller ser meg bare styrker bulimien? Er det ingen som klarer å se at foreldrene mine er et mye bedre alternativ da de kjenner meg, og vet hvordan jeg tenker?

La meg dra hjem..

Når egne ord ikke kan formes...

...så lar jeg andres tale for meg: http://arikanne.com/2010/07/09/tilbakefallet/

Tror du meg ikke?

Jeg er så dårlig. Pappa sier jeg er dårligere enn han noen gang har sett meg, mamma er bekymret og barnevernet - hva gjør de? Barnevernet driter i meg.

Jeg er fortsatt boende i Molde i beredskapshjem, mens de rundt meg (familie og venner) gjør det de kan for å holde meg oppe ved å vise kjærlighet og omsorg. Jeg har nesten ikke overskudd til å oppdatere på bloggfronten, og det er det som er grunnen til at det ikke har vært noen nye innlegg på jegvetikkehvormangeuker

Jeg har bursdag idag (16.April), jeg fyller 17 år, og hva gjør jeg? Jeg har hatt en NYDELIG dag, jeg har lært så mye. Jeg har innsett at selv de menneskene jeg trodde var 'borte', fortsatt står ved min side. Jeg har lært at å prøve å gjøre det beste ut av ting, faktisk er enormt viktig - men at det også er enormt vanskelig. Jeg har lært meg til å slappe litt av i forhold til det mamma og pappa sier. Da de sier de skal ordne opp i dette - da mener de det. De lar ikke dette gå sin gang, tvert i mot, så gjør de det de kan for å få meg hjem igjen. Men tilbake til bursdag, så har jeg som sagt hatt en fantastisk dag med fantastiske mennesker. Ei venninne fra ungdomsskolen, som jeg har mistet en del kontakt med, tok ferga over fjorden ens ærend for å være sammen med meg på bursdagen min, og bestemor og bestefar tok også turen til Molde for å bl.a finne gave, og de gjorde det de kunne for å gjøre dagen min god. Mamma kom også, og så vi dro da på kino senere på kvelden.

Men hva skjer nå? Hvor blir det av gleden som var så sterk i sted? Jeg faller krampeaktig sammen i gråt på baderomsgulvet fordi savner dem sånn: Jeg savner alle. Hvorfor kan jeg ikke få bo hjemme? Hvorfor skal det være begrenset hvor lenge jeg får se de jeg er glad i? Barnevernet har gjort en alvorlig feil, som de nekter å innse - men som alle andre ser. Jeg sier ikke dette ene og alene fordi jeg ønsker meg selv hjem - jeg sier det fordi det er realitet. Jeg sier det fordi det ikke finnes grunnlag til å plukke meg ut av hjemmet på denne måten. De har ikke gjort en grundig nok jobb. Men vet du hva verst av alt er? Jeg blir ikke hørt, jeg blir ikke trodd, og jeg blir ikke sett

I går (15.April) var det ansvarsgruppemøte - eller.. Det SKULLE være ansvarsgruppemøte, men barnevernet er så elendige i jobben sin, at de hadde rota til alt - og dermed ble det til at bare jeg, beredskapsforeldre og mamma og pappa dukket opp (i utgangspunktet skulle både UPS, BUP, BUF og fastlege være tilstede - men de hadde ikke fått beskjed). Dette er heller ikke noe jeg sier bare for å ha noe stygt på dem - men jeg sier det fordi dette har skjedd GJENTATTE GANGER.
Først skulle jeg snakke alene med saksbehandler, og verre behandling har jeg ikke fått på lenge. Jeg fortalte saksbeh. (A-H) at hver jævla dag, siden jeg flyttet til Molde, har gått til overspising og oppkast - samt overspising UTEN oppkast. Jeg fortalte (da hun spurte om hvor jeg fikk tak i all maten) at jeg tok mat fra kjøkkenet til beredskapsforeldrene, og at jeg også kjøper litt selv da jeg først har penger. Vet du hva svaret henns var?

Nei. Det tror jeg IKKE noe på. Jeg tror IKKE at du tar mat fra kjøkkenet uten at L oppdager det. Hun har såppass kontroll, at det tror jeg virkelig ikke på.

Hun trodde meg faen ikke. Hun trodde jeg satt og FANT OPP AT JEG OVERSPISER OG KASTER OPP. Det var ydmykende nok å fortelle henne at jeg overspiser og kaster opp - men så skal hun i tillegg beskylde meg for å lyve om det..? Jeg forstår det ikke, HVORFOR skulle jeg lyve om det? Jeg følte meg sett ned på, krenket, KNUST. Tårene rant og rant, mens sinnet kokte over. Deretter spurte hun meg i en kvass tone om hvor ofte jeg 'liksom' kaster opp, og når jeg 'liksom' kaster opp. I sinne og frustrasjon over hennes reaksjon på betrolesen min, svarte jeg "Det har du faen ikke noe med. Det er ikke relevant i forhold til noen ting - og i hvertfall ikke da du ikke tror meg.". Svaret hennes på det, var nærmest sårende. Som om hun så på meg som en liten drittunge som skal irettesettes etter å ha gjort noe en ikke har lov til. 

Men MARITA?! Dersom jeg skal være saksbehandleren din, så må vi da kunne føre en ordentlig samtale!

Gjett hva da..? MAN KAN IKKE FØRE EN ORDENTLIG SAMTALE DA JEG IKKE BLIR TRODD PÅ SÅ ALVORLIGE TING. Dette er for dårlig. Jeg husker ikke mer av samtalen, for jeg tror nemlig ikke vi kom oss noen vei, i og med at jeg ikke taklet å være i samme rom som henne mer. Jeg ble kvalm, dårlig - følte meg uvel. Æsj. Ut av dette har jeg da lært, at jeg så absolutt ikke skal snakke med henne alene mer. Dette er ikke første gangen jeg ikke blir sett, hørt og trodd - og flere vil det også bli om jeg ikke gjør noe med det. Derfor skal jeg fra og med nå alltid ha en 'talsperson' ved min side.

(Bare så det er sagt, så vil ikke dette 'slippes unna med'. Dette vil bli gått videre med, da dette er alvorlig.)

 

Pappa sier som sagt at han aldri har sett meg så dårlig, og mamma er like bekymret. De ser jeg har det mye tyngre enn før, spesielt med tanke på at jeg sjelden gråt foran andre før - mens jeg nå gråter med det samme tankene begynner å surre (altså, svært så ofte), uahvengig tid og sted. Jeg får hele tiden input om å holde ut, om å bare tenke at dette snart er over, og at dette vil ordne seg. Pappa sier han skal fikse dette - mens mamma sier de skal gjøre alt de kan for å få ordnet opp. Bestemor og bestefar prøver så godt de kan for å få dagene mine lysere, og jeg har andre fantastiske mennesker som gjør dagene mine betydelig mye bedre. M - bestevenninna mi skylder jeg en enorm smask på kinnet for å hele tiden, gjennom tykt og tynt, være der (dette er selvfølgelig gjensidig). Jeg kunne ikke bedt om bedre venner og familie enn dette. Det vil altså si, at selv om dagene er bare grus og stein, så vet jeg at jeg har mennesker som er glad i meg, og som bare ønsker at jeg skal ha det bra. Takk til dere - jeg forguder dere. Elsker dere. (Og jeg er strålende glad for at jeg har innsett dette.)

Takk.

Fritt vilt

Pølseskinn

Hvordan kunne jeg tillate noe sånt? Hvordan kunne jeg tillate kiloene å komme krypende? Fettet? Merket jeg det ikke, eller brydde jeg meg ikke? Er jeg dum? Fra februar til idag har jeg gått opp nærmere 10 kilo for faen. Det er kvalmt, ekkelt, uvirkelig. JEG er kvalm, ekkel og uvirkelig. Det er som om jeg plutselig har våknet, og innsett hva jeg har gjort. Jeg åpner øynene, og ser at fettet tyter ut over alt, og hvem sin feil er det? MIN. Buksene sitter som pølseskinn, og bare synet av meg selv gjør meg sint. Jeg vil gråte av sinne, hvorfor tillot jeg dette? Jeg vil jo ikke være feit!

Jeg hater deg, Marita. Hater den stygge tankegangen din om å skade deg selv ved å spise. Gjett hva? Du greide det. 

Men nå klarer jeg ikke mer. Dette jævleskapet skal bort, om så svaret er å hoppe fra ei bro.

Opp i røyk

Jeg ønsket ikke denne kroppen; Jeg ba aldri om den. Hvorfor må jeg plages med den hver jævla dag? Hvorfor må den være så forbanna stor? Stygg? Jeg hater den ned til hver minste lille føflekk. De lange, tykke, klumpete bena mine, den stygge magen min som henger langt over buksekanten og armene mine, som ikke nok med å være ekle - også har arr til tusen. Jeg hater vekten av kroppen min - jeg skulle så gjerne veid ingenting, men da det er umulig, ønsker jeg å veie så nærme ingenting som overhodet mulig. Hadde det ikke vært for de kraftige beina i kroppen min, hadde jeg kanskje trivdes hakket mer enn jeg gjør nå - men så lenge beina skjules bak alt dette dinglende fettet, og alt dette selvhatet, så er det ikke nubbesjans for meg å veie ingenting

Jeg har gått opp i vekt, jeg har ikke kontroll lengre. Ikke nok med å miste familien min, så mister jeg kontrollen også. Jeg spiser jævlig store mengder mat - som beholdes, og som skader meg. Å bevisst spise for å beholde er den verste formen for selvskading jeg vet om. Det finnes ikke verre tortur, som holder meg våken natt etter natt, som forsterker ønsket om å dø og som dreper meg innvendig. Å se at vekta hopper oppover, at magen blåser seg opp og kjenne at klærne strammer, er forjævlig. Kan ikke få sagt det nok: Det er forjævlig.

Verre enn verst, må nok være følelsen av å miste alt. Føle at jeg mister meg selv og kontakten med bakken, mister kontrollen og humøret. Jeg er som en zombie som bare spiser og spiser, uten å gjøre noe med det. Samtidig som at det opprører meg noe forferdelig, så kunne jeg ikke brydd meg mindre; Bryr meg ikke om jeg blir så overvektig at det er fare for livet - men likevel er ikke tanken til å holde ut. 

Beklageligvis ble dette et surrete og rotete innlegg//

Jeg må bare holde ut. Bare litt.

Jeg er ikke sikker på hvor mye jeg ønsker å dele med dere, men holder jeg tilbake for mye - så blir det bare rotete og dumme innlegg. Har lenge ønsket å oppdatere; komme med et nytt innlegg, men jeg har ikke visst hvordan jeg skulle skrive det. Jeg velger derfor å blottlegge det meste, men holder tilbake det (bitte) lille jeg føler blir for personlig. 


Jeg bor ennå i beredskapshjem, hos L og AH. Her står jeg urokkelig; Fullstendig fast, og kommer meg ikke bort herfra, uansett hvor mye jeg syter og bærer meg. Hver eneste dag er fylt med tårer, sinne, frustrasjon, og en intens følelse av hjelpesløshet. Jeg ringer mamma flere ganger daglig bare for å høre stemmen hennes, for å snakke om alt og ingenting - til å strigråte og stotre frem de tyngste ordene jeg vet om: Jeg vil hjem. La meg dra hjem.
Jeg er snart 17, og får ikke bestemme hvor jeg skal bo. Ikke får jeg noen god forklaring på hvorfor jeg ikke kan bo hjemme heller; Det vil si, jeg får forklaringen, men får den ikke til å stemme. Noe for øvrig det er flere som er enige i (at det er absurde, uforståelige grunner til å fjerne meg fra hjemmet).

"Foreldrene dine er ikke i stand til å ta seg av deg." Skal jeg si deg én ting, så er det det at mine foreldre er de mest oppegående menneskene jeg vet om. De er begge i arbeid, har 5 barn sammen - og FUNGERER FORTSATT LIKE FINT. Problemet er at JEG ikke tar imot hjelpen de har å tilby, men si meg så; Hvilket spiseforstyrret menneske tar imot hjelp med åpne armer? Skal vedde på at de aller fleste med S.F viker unna det meste av hjelp, nettopp fordi hjelp = feit. SELVFØLGELIG greier ikke foreldrene mine å hjelpe meg da jeg nekter, men så si meg en ting til.. Har ikke de diverse instansene og helse-personelle prøvd minst like mye, og feilet minst like hardt? Skal man da trekke konklusjonen om at det er foreldrene mine som har feilet da eller? Er det ikke fagpersonene som førs og fremst skal ta på seg skylden? (Jeg blamer ingen, for det er fullt og helt min skyld at jeg bevisst ikke tar imot hjelp!) Men likevel, så finner da barnevernet ut at de skal eksperimentere med livet mitt, ved å ta meg bort ifra de jeg er glad i, begrense hvor ofte jeg får se dem og plassere meg hos vilt fremmede folk, som har ti ganger dårligere kunnskap om spiseforstyrrelser enn foreldrene mine. 

Med tanke på denne begrensningen av hvor ofte jeg får treffe mamma og pappa (og søsker, for ALL DEL), så sliter jeg jævlig. Jeg vet til tider ikke hvor jeg skal gjøre av meg da alt av følelser og tanker kommer pressende på én og samme tid. Smerten er så stor, frustrasjonen så sterk og følelsene så umenneskelig tunge at jeg kjenner det i hele kroppen. Jeg har ingen grunn til å stå opp om morgenen, da jeg ikke får stå opp til de kjente ansiktene; Ansiktene til de jeg er glad i. Det tar fullstendig fra meg glede ovenfor ting, og jeg føler meg konstant som en zombie med tåresprengte øyne.
Det er evig frustrerende at jeg bare er 40 minutter unna dem, men at jeg likevel ikke kan reise hjem som jeg vil. Kan ikke se dem, klemme dem, eller noen ting i det hele tatt. Det er verst de gangene pappa har hatt ærender i Molde (for øvrig bor jeg i Molde), og jeg bare har vært minutter unna han, og ikke kunne ha gjort noe til eller fra (dersom jeg faktisk hadde dratt for å treffe han, hadde nok politiet kommet og kjørt meg tilbake). Og nettopp dette med at jeg absolutt ikke kan så mye som treffe dem da de er i nærheten, er faen meg mindre forståelig enn noe annet. Det er jo ikke slik at de slår meg eller noe? De skader meg ikke, så hvorfor i helvette skal jeg ikke få treffe dem? Det er faen meg pappan MIN det er snakk om.

Det hele går sånn til hodet på meg, at jeg som sagt ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, hvilket vil si, at jeg tyr til mat for å flykte fra det hele. På den måten, føler jeg at bulimien er mye verre nå - enn det den har vært tidligere. Og mye kommer nok av at de begrensningene jeg hadde hjemme, rundt dette med å ha 'tilgang til mat' og 'muligheten til å spise/spy', ikke gjelder her. Jeg bor jo hos to nye mennesker som ikke kjenner meg, ikke vet hvor utspekulert jeg er, som ikke greier å se meg slik foreldrene mine ser meg og som ikke vet hvordan jeg oppfører meg da ting ikke er o.k. Ikke ønsker jeg å fortelle dem noe heller, for hvorfor skal jeg vel det? De har absolutt ingen rett til å vite alt om meg, og dessuten, så skal jeg jo hjem snart

I det forrige innlegget jeg la ut, skrev jeg smått om at jeg skulle få ordnet meg advokat. Det vil altså si, at jeg har rett på advokat, og barnevernet er pliktig til å både opplyse meg om dette, samt dekke utgiftene til eventuell advokat. Grunnen til at jeg ikke har fått gjort noe videre med dette, er at vi (jeg og foreldrene mine) først og fremst 'prøver selv', og dersom våre planer ikke går gjennom, er det advokat neste. For øvrig, tror vi at vi kanskje har overtaket. Det har blant annet vært to stk. fra barnevernet hjemme hos oss (hos mamma og pappa) i en måned og observert hvordan ting fungerer hjemme. Etter at den rapporten de skal skrive i etterkant er ferdig, vil den kunne være meg på å få meg hjem, så det gjelder for det meste å virkelig holde ut til ting er på plass. Men det er faen ikke lett, da det skal være så tungt som dette. Da jeg hver dag må glede meg til dagen er omme, slik at det skal komme en ny dag som jeg kan glede meg til er omme. Sove gjør jeg nesten ikke lengre; Det vil si, at jeg legger meg i 22-23 tiden, sovner i 03-04-05 tiden (varierer) og må stå opp i 08-09 tiden. Blir jeg ikke trøtt? Joda, skal jeg faen meg love deg, men søvnen melder seg ikke uansett hvor trøtt jeg enn skulle være.

Men som sagt; Jeg må bare holde ut.

Jeg vil bare hjem.

Jeg vil bare hjem.

Jeg har ikke andre ord, vet ikke hvordan jeg ellers kan forklare og beskrive situasjonen min. Jeg er så redd for at det jeg skriver ikke strekker til, og bare blir misforstått, så jeg sier ikke annet enn at jeg vil hjem, og skal skaffe meg advokat. Jeg står midt oppi en urettferdig situasjon, som mange myndige personer rundt meg reagerer på. Jeg har rett på advokat, og det skal jeg også utnytte meg av.

Det er det beste for deg.

Det har skjedd så mye på så fryktelig kort tid, at det er vanskelig for meg å sortere alt, og skrive det om til et mulig leselig innlegg. Jeg har de siste dagene tenkt veldig mye på hvordan jeg skal begynne, hvordan jeg skal ordlegge meg og hvordan jeg skal forklare meg, men har bare kommet frem til at jeg bare begynner - så kommer resten av seg selv.

Jeg bor hos noen fantastiske folk, det er det ingen tvil om, og jeg trives rundt dem, det er det minst like lite tvi om, men likevel funker det ikke. Det føles klaustrofobisk å vite at mamma og pappa bare bor en halvtime unna, men at det likevel ikke er mulig å se dem. Intens frustrasjon kommer og går intervall-vis, og jeg vet til tider ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så smertefullt, at jeg ofte tar spring-fart, og løper på veggen for å roe meg selv (ja, her er det lov å le). Tidvis gråter jeg krampe-aktig på rommet mitt, nettopp fordi jeg har snakket med mamma (og/eller pappa) på telefon, og fått det bekreftet at jeg ikke kommer nærmere enn å høre stemmene demmers. Det forsterker ønsket om å dø, da jeg midt oppi det hele, innser at jeg ikke kan krype tett inntil pappa da jeg trenger det, og da mamma ikke kan stryke meg over ryggen da jeg gråter. Kanskje overdriver jeg, kanskje gir jeg det ikke nok tid, men det å føle seg så hjelpesløs som dette, er ikke til å holde ut. 

Jeg skjønner ingenting. Jeg innbilder meg fortsatt at jeg imorgen våkner opp i min egen seng, og at alt er som før. Jeg skjønner ikke at dette skjer, men mest av alt, så skjønner jeg ikke hvorfor dette skjer. Det gir, for meg, ikke mening å bli flyttet bort fra de jeg er glad i, og som jeg trenger å omgås for å ha det bra. Det gir ikke mening at jeg ikke får lov å treffe dem da jeg ønsker det. Det føles som om jeg blir utsatt for umenneskelig urettferdighet, da jeg får tilbakemeldinger som "Første samværstid hjemme, vil bli den 24.April.", og "Du får, ikke under noen omstendigheter, flytte hjem igjen.". Det vil altså si, at det er over en måned til jeg får lov å dra hjem på besøk. Jeg får se dem før dette, ja, men for øvrig er det kun kommende mandag som er avtalt samvær. 

Det hele går til hodet på meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det suger ut av meg all glede, jeg blir ikke glad for ting lengre, jeg smiler ikke, ler ikke. Ingenting gir meg noe positivt, alt er falskt og på-klistret. Alle tingene jeg har fått, som seng og andre møbler, iPod og klær - det gir meg ikke noe. Jeg har fått det, og thats it. Ikke det at jeg er utakknemlig, men det er for meg bare ting. Ting som er kjøpt til meg, men som ikke har verdi, ettersom (dette høres sikkert rart/dumt ut) de ikke er gitt til meg fra mamma eller pappa.

Dagene er rimelig tomme, det eneste som fyller dem, er skole, møter og tårer (+alt det andre praktiske, og samtalene jeg har med beredskapsforeldre). Det er hardt å sitte på skolebenken, og vite at etter skolen kan jeg ikke bare sette meg på hurtigbåten, og dra hjem. Og det fører til at tårene presser på, og som igjen gjør det ti ganger verre å fokusere på skole. 

Møter i øst og vest har blitt gjennomført, både med barnevernet, bufetat, bup og ups, og flere vil det bli. Jeg får hele tiden høre, at jeg er så gammel, at min stemme skal bli hørt, men hva faen hjelper det da jeg ikke får flytte hjem uansett. Hva er viktigere enn å få komme meg hjem? Det er ikke annet som er viktigere for meg enn det, og blir ikke det gjort noe med - så spiller resten heller ikke noen rolle. Å ha det bra ellers, er ikke noe alternativ.

Med tanke på mat, så er alle bekymret for at jeg "spiser så lite", mens ingen er klar over at jeg faktisk spiser jævlig mye - og kaster opp. Ingen har registrert at jeg dag inn og dag ut, trykker i meg det som er av mat, og vrenger alt i do-skåla like etter. Det eneste de gjør, er å kalle meg anorektisk, og si at "dette er noe vi må jobbe med", for så å la meg styre på akkurat som jeg vil. Jeg og beredskaps-mor har evigvarende diskusjoner om "hvor feit jeg er", og hvor hun håpløst prøver å innbilde meg om at "jeg ikke er feit", som om det skulle gjøre noen forskjell. 

Saken er isåfall, at jeg er tilbake på UPS nå (kom hit igår kveld), og er så frustrert, sint, lei meg, hjelpesløs og deprimert som aldri før. Får jeg ikke se mamma og pappa snart, så tar jeg livet av meg, ingenting er viktigere. Igår hadde jeg time på bup, hvor jeg gåt i en time, fordi jeg ikke skjønte noen ting. Gråt over at mamma svarte på meldingen min "Hent meg, værsåsnill", med "Jeg kan ikke, uansett hvor høyt jeg ønsker det", gråt over at mamma gråt i telefonen da jeg ringte og ba om at hun skulle komme til meg, og jeg gråt, midt oppi det hele, over at jeg var (er) så feit. Jeg fortalte psykologen at om jeg ikke fikk flytte hjem, så kom jeg til å ta livet mitt, og at det eneste jeg ønsker, er å få bo hjemme. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke fikk se dem/treffe dem da jeg ville - fordi det gir ikke mening. Hvilken skade tar det, om jeg får treffe dem, bare for noen minutter? Bare for å holde rundt dem én gang? 

Psykologen turte dermed ikke annet enn å legge meg inn, og her er jeg, like frustrert som tidligere. Jeg har snakket med mamma og pappa på telefon, og vi har grått sammen. Jeg har grått, fordi jeg hadde i utgangspunktet håpt at en innleggelse var nøkkelen til å få treffe mamma og pappa, men uten hell. Jeg får ikke treffe dem, til tross for alt jeg har sytt og bært meg til personalet. Jeg har også grått over at jeg er enda mer låst og innesperret enn jeg var igår. Grått fordi personalet mener at jeg bare synes synd på meg selv, og at det er min egen skyld at ting er tyngre enn de trenger å være. Mamma og pappa har grått fordi at de ikke kan gjøre noe for meg. De er like hjelpesløse som meg. Sint er jeg også. Sint for at barnevernet ikke svarer på telefonen, slik at vi kan mase på dem om å få treffe mamma og pappa. Sint fordi at alle mener at dette er det beste for meg. Fordi de mener at alt skal bli så bra, da jeg ikke får se mamma og pappa, ikke får møte dem eller treffe dem da jeg vil.

Det gir ikke mening.

Psykisk blir fysisk

Jeg er så kvalm. Så fryktelig, intenst kvalm. På mandag skjer det nemlig, da skal jeg flytte til en familie på to + en hund. På mandag kommer barnevernet og henter meg, for så å kjøre meg hjemom slik at jeg får pakket ned tingene mine - og deretter bærer det videre. 

Det skjer så fort at jeg ikke rekker å la det synke, før det faktisk blir realisert. Jeg fikk en telefon fra barnevernet, hvor jeg ble informert om hvem og hva jeg skal flytte til. Jeg ble fortalt at det er et par i 50-årene, hvor moren, L, og faren (husker ikke navn) virket utrolig hyggelige. Ble også fortalt at L var så spent, at hun mer enn gjerne ønsket å besøke meg på UPS for å bli litt kjent før jeg flytter, men da barnevernspedagogen sa det, stivnet jeg fullstendig til. "Jeg greier jeg ikke møte folk, jeg!" Men til min store lettelse, så var det ikke aktuelt med noe besøk uten at det var noen 'kjente' med. 

Jeg skjelver nærmest, tror jeg må kaste opp. Jeg er svimmel. Jeg vil ikke dette, hvordan trekker jeg meg? Hva må jeg gjøre for å slippe? Det gjør så vondt, det at det ikke er noen vei utenom. Finnes ingen omvei eller smutthull. Nekter jeg, blir jeg sendt til en instutisjon i Trondheim, og det er jo hakket verre - så det gir ikke mening å nekte. 


(Vakre lillesøster)

I tillegg til å være overnervøs og kvalm ovenfor dette, så har jeg sagt ja til å ta imot besøk av to venninner, som jeg ikke har snakket med/møtt på evigheter. Jeg gruer meg faktisk. Hvordan skal jeg oppføre meg? Hva skal jeg si? Herregud, jeg har ikke vært på besøk/tatt imot besøk av noen på min alder (utenom deg da, M) på så lenge jeg kan huske!

For øvrig ligger jeg bare på senga, hva annet skal jeg vel gjøre?

Beklager for et rotete innlegg, men dette er det beste jeg får til

Punishment?

Nå som jeg har vært omtrent en uke uten internett på pc, har det skjedd forferdelig mye, og det gjør det vanskelig å 'starte' å forklare. Sitter for øyeblikket med spy i nesa (bokstaveligtalt, jævlig udelikat.), og forbanner meg over å ikke være sterk nok til å takle det som har skjedd på noen bedre måte enn å spise/spy. 

Jeg kan jo begynne med at jeg har spist og kastet opp hver eneste dag her, nettopp fordi ingen gidder å stoppe meg, da jeg kommer tilbake fra butikken med bærenett etter bærenett med mat. Ingen setter ned foten, de bare gir meg blikk som forteller at de vet, og jeg stirrer i bakken fordi at jeg vet at de vet. Ved å si dette, så innrømmer jeg jo at jeg vil at noen skal stoppe meg, men jeg kan garantere, at om noen faktisk hadde stoppet meg da jeg står der med bærenettene mine, ville jeg laget en stygg scene ut av det - for det er jo min mat for faen! Min virkelighetsflukt, min måte å holde meg på jorda

Det som har skjedd - det som er faktoren til at jeg trenger disse virkelighetsfluktene, er at barnevernet, ups og bup har kommet frem til, og bestemt, at jeg skal tvangsflyttes i fosterhjem. *Tårene triller* I fosterhjem for faen!
På grunn av de hyppige innleggelsene, på grunn av forverring av psykdom, på grunn av at barnevernet lenge har vært i bildet for å 'gjøre meg frisk', uten hell, så har de bestemt at nå må de flytte meg ut av hjemmet, bort fra søsken og familie, for å kunne følge meg tettere opp. De mener jeg ikke har mulighet til å bli frisk, dersom jeg må omgås småsøsken og foreldre konstant. De tenker at miljøforandringer kan helbrede meg, gjøre meg 100% frisk, spyfri, angstfri og hele den pakka. De tenker at å ta fra meg muligheten til å legge meg vedsiden av lillebror om kveldene, da han ikke får sove, skal gjøre meg godt. At å miste følelsen av 'å bli trengt' av småsøsken skal hjelpe meg på veien, og at å kaste meg ut i det ukjente vil fjerne all angst.

"Du trenger å tenke på kun deg selv. Ene og alene", "Du har gjort så mye, tatt var på alle andre så lenge, at du fortjener å ta vare på deg selv for en stund." BULL-FUCKING-SHIT. Jeg fortjener faen ikke dette. Jeg skal faen ikke flyttes bort hjemmefra. Dessuten går jeg rundt og føler på utilhørlighet. Skal det være til hjelp?! Å ikke høre til noe sted? Å måtte dra frem og tilbake mellom to 'hjem'? Å ikke kunne gjøre noe, uten at det på forhånd må godkjennes, dirskuteres og avtales med barnevernet?

Jeg har gått fra å være så knust og sårbar at jeg har grått av ingenting, til å føle meg tom og alene - for så å ende opp sint. Så enormt sint, at tårene kommer trillende med det samme noen nevner det som har blitt bestemt. Jeg er sint fordi dette kommer seriøst til å slite på eldste lillesøster (11), som tar seg nært av 'slike ting'. Jeg er sint, fordi dette kommer til å endre på det fantastiske båndet jeg og lillebror (3) har. Jeg er sint fordi jeg ikke får være der, da minste lillesøster (1) lærer å gå - men jeg er mest sint fordi jeg merker at bare ved dette oppholdet på UPS, så er hun svært så blyg ovenfor meg (ikke bare sint, men lei meg, såret). Det er som om dette blir gjort for å kunne se hvor langt ned de kan få meg. For å leke litt med meg.




Ikke nok med dette, så ble det på møtet også bestemt, at frem til barnevernet har funnet et hjem til meg, så må jeg være innlagt - uten utgang (uteom med følge av personalet), ingen permisjon sammen med foreldre (typ. kino, shopping). Jeg får, ikke under noen omstendigheter, dra hjem før de har funnet et sted for meg, og jeg får heller ikke dra lengre enn på nærbutikken da jeg først får lov ut (sammen med personalet). Jeg må til og med ha følge av to fuckings voksne (tidligere har det vært nok med en)! Alt dette har de bestemt, fordi de tror at jeg kommer til å ta livet av meg ved første anledning.
Ikke hjelper det at jeg ber på mine knær om å få lov til å dra på kino med mamma, ikke hjelper det om jeg forsikrer dem om at jeg ikke kommer til å hverken skade meg, eller ta livet mitt - de sitter med et inntrykk av at jeg manipulerer dem, til fordel for døden. Jeg skal ikke nekte: Det frister jævlig.

Nå får jeg straffen. Straffen for å være psyk, og det gjør ubeskrivelig vondt.

Å be om hjelp da jeg får hjelp.

De aller fleste som jobber her, samt. Frk.Behandler, er fullstendig klar over (og til sin store fortvilelse) at jeg er fryktelig dårlig til å si ifra når tanker og følelser topper seg. De fleste av dem vet at jeg er en pasient som ikke krever stort, men som sitter stille og rolig på rommet, uten å greie å uttrykke følelser og tanker på andre måter enn gjennom mat og selvskading. Hvorpå sistenevnte ikke er et gjeldende tema - og heller ikke har vært tema på en stund. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det gnager virkelig langt inn i sjela, da jeg er innlagt for å få hjelp - men samtidig vite at de så absolutt ikke kan gjøre noe til eller fra, om jeg ikke forteller hva jeg trenger.
Men hva trenger jeg? Hva kan de gjøre da jeg vrir meg av smerter på senga? 
Jeg har tilsyn hver time, og ikke alle, men nesten hver gang de sjekker inn til meg, blir jeg spurt om det går bra. "Ja." sier jeg, men jeg sier det på den tristeste måten jeg kan, i håp om at de kanskje skal se gjennom meg, og se at det virkelig ikke går bra. I "Ja"-et mitt, legger jeg et lite ønske om at tilsynsvakt skal føre en samtale med meg (jeg klarer ikke føre samtaler på egenhånd), få ut de innerste tankene mine, slik at jeg kan få ro. Men dette er ikke lett, da jeg må leke gjette-leken med dem, hvor de må gjette seg frem til hva jeg legger i ''dagens ja''.

I veldig mange tilfeller, mener jeg det er helt åpenbart at jeg ikke har det bra, og dermed skjønner jeg ikke at de "ikke ser meg". Samtidig er det helt uklart for meg, hvorfor de ikke stopper meg da jeg flere ganger for dag, ber om å få dra på butikken, og kommer tilbake med flere bærenett med mat. Ikke det at jeg, i daværende tilfelle, ville blitt så overbegeistret over å bli nektet å kjøpe/oppbevare all maten jeg hadde kjøpt for mine penger - men av prinsipp at de ikke gjør noe, ikke stopper meg. 

For øvrig er jeg eneste pasient på avdelingen (resten har permisjon, vi er egentlig 4-5 stk. her), og dermed er det også fullstendig åpenbart hvem som er frukt-tyven. Det har seg nemlig slik, at jeg i tillegg til å gomse i meg all maten jeg har kjøpt for egne penger, spiser mye til måltidene, stjeler all frukten som blir satt frem. Men likevel; Selv om de er klar over at jeg sliter med bulimi, og er klar over at jeg er slu, og lurer unna mat/stjeler mat, så sier de ingenting. Får ingen henvendelser til bulimien, og til hvordan det går med tanke på mat. Og da de ikke nevner noe om det, er det også enda vanskeligere for meg å starte den samtalen/si noe om det.

De siste to dagene har isåfall ikke vært særlig ok for å si det sånn. Konflikter og styr mellom familie og barnevern + at de ansvarlige/voksne har funnet det lurt å holde meg ute, og ikke fortelle meg noen ting/oppdatere meg, har ført til at jeg blir overrumplet av stress, frykt og engstelse, som igjen fører til at jeg opptil tre-fire ganger daglig har overspist/kastet opp som et håpløst forsøk på virkelighetsflukt. Da jeg står midt oppi det, finnes det nemlig ingen bedre løsninger, og selv hvor sterkt selvhat som følger med - er det nettopp denne overspisingen som er alternativet. Hva skal jeg gjøre? Jeg kommer meg jo ingen vei.

Akkurat nå ønsker jeg meg bare intenst sørover til venninna mi - men det ønsket kan ikke raeliseres før jeg skrives ut herfra. Jeg savner deg, M! Vit det.

Update

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, for jeg har så mye å si. Men jeg kan starte med at jeg slettet det forrige innlegget- det tok seg nemlig ikke ut. Føler det ville vært helt feil å la det bli værende, da det ble skrevet i frustrasjon og desperasjon (ikke minst). Men så er det litt synd at jeg måtte slette alle de fine kommentarene, som for meg er gull verdt! Det betyr så enormt mye for meg å vite at det er mennesker der ute som bryr seg, selv om de tilsynelatende ikke kjenner meg. Ekstra, ekstra stor takk til Anne-Helene som pushet meg til å ta kontakt med mamma (som videre tok kontakt med ambulanse), du er fantastisk, og jeg kan ikke få sagt det nok! Jeg holdt på å sovne der hvor jeg lå, og hadde jeg ikke fått de meldingene fra deg, hadde jeg nok sovnet før jeg fikk sagt ifra om intoxet mitt. Takk.

«Pappa holdt meg våken ved å snakke med meg, og så vidt slå meg på kinnet, mens vi ventet på at ambulansen skulle komme. Jeg var så trøtt og nummen i hele kroppen, at jeg ikke helt registrerte at ambulansepersonell hadde kommet inn i rommet, før jeg måtte bli med dem på kjøkkenet for å vise hva jeg hadde tatt, men jeg husker jeg registrerte at den ene ambulansepersonelle virket sint og lettere irritert på meg. Hvor pillene kom ifra, kunne jeg ikke huske, fordi jeg hadde spart så lenge på de pillene. Men litt etter litt , demret demret det for meg at jeg hadde lagt esken tilbake hvor jeg fant den, og sa så. De fant esken, og jeg husket såpass at jeg kunne fortelle hva de andre pillene var for noe. Konklusjonen var at det ikke var noen skadelig dose, men at jeg reagerte med å bli fryktelig trøtt og nummen - ikke var uvanlig. Men måtte selvsagt ta turen til legevakta likevel (vanlig prosedyre).

På vei til legesenteret, i ambulansen, syntes jeg også at, spesielt han ene (som jeg heretter kommer til å referere til som S), var irritert på meg. Som om jeg hadde avbrutt han med mine "usmakelige, uviktige problemer" midt i  et superviktig tv-prog.
Inne hos legevakta, av det jeg fikk med meg der hvor jeg duppet av opptil flere ganger, ble jeg informert (nok en gang) om hvordan de diverse pillene, i større mengder, påvirker kroppen. Jeg ble også utspurt om forskjellig rundt dette med bulimi og generelt hvordan jeg hadde det der og da. Det kom også frem at jeg nettopp hadde blitt utskrevet fra UPA (som nå har skiftet navn til UPS), og at oppholdet der i og for seg i grunn var ok. Under utspørringen, kom S inn på kontoret for å informere om vaktbytte, og at det skulle komme en ambulansepersonell til. Det ble også nevnt at ambulansen hadde et annet oppdrag, men at det kunne vente. Dermed følte jeg meg som "Den lille dritten som tar opp tiden de trenger på andre, ekte problemer". Helt til S la til på slutten av setningen "...fordi hun her er mye viktigere."
Ord stekker ikke til for å beskrive hvor inderlig godt det var å høre den setningen, der hvor jeg druknet i selvhat.

Det legen kom frem til, var at jeg skulle tilbake til UPS, fordi det "ikke var trygt" å sende meg hjem igjen grunnet situasjonen. Jeg ble derfor kjørt direkte til Ålesund (--->UPS) i ambulanse, og her er jeg ennå.»

Nå gikk det jo sant nok fint med meg, tok ingen skader av pillene, men ble derimot utrolig trøtt, pluss en hangover dagen etter. Et lite håp om at hangoveren ville hindre meg i å overspise/kaste opp bredde seg over meg, men ble ikke værende lenge. Til tross for at jeg sov store deler av onsdagen (igår), greide bulimi-monsteret likevel å sette av tre-fire timer til innkjøp-spising-oppkast. Selv da jeg snakket med bestevenninnen min på skype, spiste jeg (I know you know..). Den lille tiden mamma og pappa var på besøk hos meg igår, gikk da altså for det meste bort på butikken. Nettopp fordi bulimi får frem egoismen i meg. Senere, da alt var over, da klokka var så mye at nattevakta hadde tatt pc'en min - da lå jeg i fosterstilling midt på senga i dyp anger over alt jeg hadde gjort. Tanker rundt alle skadene jeg hadde forutsaket den siste uken og alt selvhatet som ikke er til å unngå, falt over meg, og jeg visste ut ifra det, at det ikke kom til å bli stort mye søvn på meg - noe det heller ikke ble.

Akkurat nå føler jeg meg svært så resignert til alt. Jeg er sliten, trøtt og en smule redd for hvilke følger denne akutte innleggelsen vil ha. Er også litt nervøs ovenfor venninna mi, M, som nettopp har fått vite av bloggen, men jeg er også, som sagt, takknemlig. 

Takknemlig for at dere bryr dere.
Takknemlig for at jeg har ei bestevenninne som sparker meg i ræva da jeg trenger det - og stryker meg over ryggen da det er neste løsning (Ja, jeg leste over kommentaren din i forrige innlegg, M). 
Og nok en gang, takk til deg, Anne-Helene! 

Fear

"Vil du ikke komme ut og spise kveldsmat med oss da, Marita?" 
-Nei. Jeg tør ikke. 

 

Det er lørdagskveld, og på psyk. betyr det pizza, hamburger og pølse i brød. Junk food som jeg ikke kan spise.
Junk food jeg ikke kan nærme meg, i frykt for at jeg kommer til å spise det - og blir nødt til å kaste opp etterpå. For øvrig har jeg holdt meg på matta (ikke overspist/spist mer enn tillat ved måltidene) de 4 dagene jeg har vært her, men oppkastfri skal jeg ikke påstå at jeg har vært. Skal heller ikke påstå at jeg ikke har lengtet etter å spise enorme mengder mat, for så å kaste opp. Har nemlig tatt meg selv i å, opp til flere ganger, ha planlagt hva jeg skal gå til innkjøp av så snart jeg er ute. Har også gått så langt at jeg har satt opp handleliste, og valgt de billigste varene for å få mer ut av pengene. 

Uansett, tilbake til junk fooden. Miljøterapaut E kom innom rommet mitt for å hente meg ut til kveldsmat i 20-tiden, og jeg visste fra tidligere innleggelser, at lørdagskveld betyr drittmat på psyk., så jeg svarte med et "Hm" da E sa at det var kveldsmat. I det hun går, og lar døra stå på gløtt, kjenner jeg tårene presse på, for jeg har jo egentlig litt lyst å kunne spise den maten. Savner jo i grunn litt å kunne spise skikkelig drittmat (LES: Som bulimitroll, så spiser jeg strengt tatt enormt med drittmat, men sikter til å kunne spise det jeg vil, uten å bry meg mer enn en gråstein bryr seg om været.), men jeg lar ikke tårene trille før jeg har lukket døra så stille jeg kan, og forsikret meg om at E ikke kommer til å komme før om i hvertfall 10 min. 

Tårene tørket bort, men med angsten like pirrende, banker det på døra igjen. "Vil du ikke komme ut å spise sammen med oss?" -Nei. Tør ikke. E forflytter seg fra dørkarmen, og inn på rommet. Lukker døra etter seg, og spør med den varmeste stemmen "Vil du snakke om det? Hva er så skummelt med pizza og fylte horn?" -Alt. Alt fra at jeg kommer til å spise litt til at jeg overspiser. Fra fettinnholdet i selve maten til kroppsvekt min. Videre forsikrer jeg henne om at det går bra, og at jeg ikke trenger å snakke om det, mens den egentlige sannheten er at det er for komplisert for meg til å forklare, at jeg ikke orker å begi meg ut på mer enn allerede fortalt. Så går hun, men før hun lukker døra, spør hun meg smilende "Men du kommer ut for å se Hver Gang Vi Møtes sammen med oss da?" -Ja.

Men nei. Her sitter jeg enda. Jeg er for tykk til å gå ut til dem. 




Å be om hjelp.

Jeg er her igjen, på psykiatrisk altså. Vet ikke hvor lenge jeg blir værende, men at jeg så absolutt trengte det, er det ikke tvil om. Innleggelsen forhindret en overdose på medikamenter jeg har hatt i tankene veldig lenge, og vet du hva? Det var Marita som ba om hjelp selv. Både tøft og tungt var det, men etter å ha satt meg selv i situasjonen "Spist-kjempe-mye-uten-å-få-kastet-opp", sa alt stopp for meg, så jeg så ikke andre valg, enn å få mamma til å kontakte legevakten for meg (telefonangst, som nevnt tidligere). Jeg ba henne spesifikt om å ikke spørre meg ut om grunnen, men det var ikke annet å forvente at hun gjorde det. Jeg fikk ikke frem annet enn at jeg var sliten, og trengte virkelig noen å snakke med. Men mamma antok at det som egentlig var grunnen, var at jeg hadde overspist, og fått angst over å ikke få kastet opp.

I og med at hun trakk den konklusjonen, så sa hun "Du kan ikke drive å stikke innom legevakten for hver gang du ikke får kastet opp.. Snakk med meg istedet!" Jeg begynte å hyperventilere, og tårene strømmet på. "Men mamma, du vet jeg ikke ber om hjelp med mindre jeg virkelig mener det!", og hun ga meg det mest bedrøvne blikket jeg noen gang har sett, og sa "Ok.". Ikke noe mer, bare "Ok.", og dermed visste jeg at jeg hadde stelt i stand et nytt helvete for henne.

Klokka var 18 da det hele foregikk, og klokka 19 skulle jeg få time hos legevakta. Det vil altså si, at jeg måtte sitte en hel time og vente, en time med kaos, med rot, surr og med destruktive tanker. Jeg ble enormt rastløs av det hele, og gikk derfor veldig mye rundt i huset, men roet meg et par hakk da jeg sendte meldinger om hva som skjedde - og kom til å skje, til T. Da klokka endelig ble 1850, satte vi oss i bilen, og kjørte til legesenteret, hvor jeg ble møtt av et noen lunde fult venterom. "Just my luck" tenkte jeg, før jeg satte meg så langt fra de andre menneskene som mulig. Overnervøs, med hjertebank, og med tårer pressende på, satt jeg der, og var livredd for at jeg ikke skulle få sagt det jeg måtte si, og for at legevakta bare skulle sende meg hjem igjen fordi jeg "ikke var viktig nok". 

Minuttene og sekundene gikk, og jeg skalv. "Skulle ikke gjort dette, skulle ikke tatt kontakt - jeg er ikke viktig nok", "Hvem tror jeg at jeg er? Jeg innbilder meg problemer! Trenger ikke være her!" var noen av tankene som gikk på repeat mens ventingen pågikk, men fikk litt avkobling ved å spille noen runder Candy Crush (står fast på 87) og ved å tekste med T, igjen. Ikke før klokka 20, ble det min tur. 

Med det samme jeg kom inn til legen, raste alt ut av meg. Med blikket festet til gulvet, fortalte jeg hvilke planer jeg hadde, hva som hadde skjedd i helga (long story, ønsker ikke å gå ut med det) og hva som hadde skjedd for bare noen timer siden. Da samtalen gikk mot slutten, foreslo hun at jeg skulle komme tilbake dagen etter, for å snakke med fastlegen - men at jeg måtte love å ikke gjøre meg selv noe frem til da. 

Indeed.

Jeg ble redd, ble frustrert, sint. Visste ikke hva jeg skulle si. "Nå er det over - nå jeg ta de tabelettene for å vise at jeg mener det jeg sier.". Jeg vet ikke om hun merket noe av stormen som pågikk i hodet mitt, for jeg hadde ingen mimikk, men hun gjentok isåfall "Kan du love meg det?", "Å ikke gjøre deg selv noe altså?". "Nei." sa jeg, og dermed sa hun at alternativet da, var en innleggelse. Hun slo nummeret, og noterte ned noen stikkord. Hun leste også opp diagnosene mine til personen i andre enden, og jeg som aldri har fått diagnosene fortalt høyt til andre enn meg selv, krympet meg mer og mer for hver av dem. "Noen av diagnosene, er som kjent bulimi, angst, depresjon og suicidal."
Videre, da papirarbeidet var i orden, fulgte legevakta meg ut, og informerte pappa om at jeg skulle til UPA (Ungdompsykiatrisk avd.) med det samme, og at vi rakk en snartur hjemom for å pakke med meg det jeg trengte. 

Hjemme ble jeg møtt av en overengstelig mamma som veldig gjerne ville ha svar på alt med det samme, men som ikke fikk høre annet enn "Jeg er sliten", før det bar videre. Og her er jeg: Nok en gang står skoene mine godt plantet på psykiatrisk, og jeg er i gode hender.
Nå skal jeg gå inn for å få et lite opphold fra bulimien, tankekaos og alt stress, får bare håpe jeg ikke er for naiv igjen..

Hide the ugliness

Feit, feit, feit. Faen.

Jeg hater de dagene, hvor jeg fra det øyeblikket jeg åpner øynene om morgenen, er full av selvhat, føler meg feitere enn feitest, og kjenner bulimien klore og åle seg frem. Jeg hater de dagene, hvor det ikke er spørsmål om å kjempe imot trangen til å overspise/spy og hvor jeg nesten ikke kan vente til å kaste meg over maten. Hater de dagene som omhandler mat, fra start til slutt. Hater de dagene, hvor triggeren er like rundt hjørnet, og de dagene hvor jeg er monsteret i familien. Sistenevnte er nok ikke til å unngå uansett, men er likevel nevneverdig, i og med at jeg virkelig hater å måtte være dette monsteret.

Om det var utydelig, så er dette, i det tilfellet, en slik dag. Dette er en slik dag, hvor jeg kan stå foran speielen, og se kroppen ese ut. Se at jeg er tykk, svær, diger, for å deretter spørre meg selv "Hvem tror jeg at jeg er, som går rundt i jeans?", "Viser jeg virkelig frem dette til omverdenen?", "Hvordan tør jeg gå ut av huset, feite faen?". I dag er også en slik dag, hvor jeg gjemmer grusomheten i de største klærne jeg har.

Jeg hater virkelig den stygge, ekle kroppen min.




Flashback

Er det noe jeg virkelig, absolutt ikke forstår - så er det tankene mine rundt skole og tema skole generelt. Selv om bulimien på lik linje er uforståelig, så er det til en forskjell, en flukt fra virkeligheten - mens problemer med skole er en helt annen sak.

For et år siden, var jeg svingdør-pasient på både psykatrisk og sykehus (grunnet selvmordsforsøk, samt sterke tanker om å ta livet mitt til enhver tid). Jeg følte tiden rant mellom fingrene mine, og at jeg ikke rakk å bli klar for videregående, jeg forstod ikke hva det innebar å velge retning, hva det ville si å gå vgs - før jeg ikke hadde annet valg enn å søke vgs.
Så jeg søkte.
Men jeg søkte aldri for min egen del - jeg søkte for alle andres del: Fordi pappa var betydelig skuffet, fordi jeg konstant fikk spørsmål fra klassekamerater og slekt om "Hvilke linje skal du gå da, Marita?" og fordi jeg ikke tenkte lengre enn at "Det er bare å søke, så er saken ute av verden.".

Ute av verden ble det jo aldri, for spørsmål fikk jeg jo om og om igjen, og jeg, til tross for at jeg "ikke hadde planer om å gå videre - jeg skulle jo dø", måtte gang på gang late som om jeg var svært så spent og interessert i fremtiden. Jeg måtte late som om jeg visste hva jeg snakket om - mens jeg egentlig ikke forstod noenting. Jeg mener, jeg kunne f.eks få spørsmål om hvilke programfag jeg skulle ta (eller noe i den fuckings-dur), og måtte dermed svare noe som kunne høres smart ut/logisk ut, mens jeg ikke forstod hva det ville si i teorien, for hva er programfag, hva skal jeg svare? Hvordan kan jeg vri meg unna disse spørsmålene jeg ikke forstår noenting av? (Gud, dette er vanskelig å forklare, ettersom at jeg den dag i dag forstår like lite!). 

Mens tiden bare raste fremover, ble jeg sykere og sykere. Det ble mye vanskeligere å være Marita, ettersom at jeg fikk fysisk vondt da jeg ble spurt om vgs: Det stakk bokstaveligtalt i magen, og de gangene videregående var et tema i klassen, hvor vi skulle få informasjon om det ene og det andre, så var det en evig kamp å holde igjen tårene. Jeg følte meg dum, virkelig, av den grunn at jeg ikke en gang kunne svare for meg. Alle andre forstod jo, hvorfor skulle ikke jeg forstå? - og konkluderte med at jeg var ordrett: Dum. Jeg følte meg konstant mislykket: Gråt over egen mislykkethet, gråt over å være en så stor skuffelse for foreldrene mine (som selvfølgelig forventet at jeg skulle forstå, at jeg skulle ta ansvar over eget liv - jeg ble jo tross alt 16 det året!) og jeg gråt som faen over å være så mye dårligere enn alle andre.

Dermed planla jeg mitt eget selvmord, nok en gang. Jeg har gjennom tidene satt meg frister for å dø. Det vil si, at jeg satt meg en frist til skolestart, hvor jeg skulle dø innen skolen startet til høsten, og måtte derfor få unnagjort alt som måtte unnagjøres til den datoen. Jeg hadde fått i orden mye av det jeg mente var vitkig og betydelig å få gjort før jeg forlot verden, mens det samtidig skjedde mye rundt meg. Jeg dro bl.a til Spania med mamma og eldste lillesøster, ble innlagt (planlagt innleggelse), ble sykere med tanke på bulimien (virkelighetsflukt) og var med på en drøss av utmattende møter med både psykolog, lege og barnevernet.
Men så kom vendepunktet, hvor jeg fikk beskjed om at jeg hadde kommet inn på førstevalget, og at jeg måtte takke nei til skoleplassen på grunn av at den skolen jeg hadde kommet inn på, innebar at jeg måtte bo på hybel (og det ble ikke ansett forsvarlig å la meg bo alene). Dermed mistet jeg alle skoleplassene mine. Noenlunde glad - noenlunde sint, trist og lettet, ga jeg opp planene om å ta livet mitt. "Nå var jo problemet helt ute av verden!", "Nå slipper jeg å ta livet mitt!". 

Én uke etter at alle andre hadde begynt på skole, ble pappa oppringt av en av skolene jeg hadde søkt på, og han ble fortalt at de hadde en ledig plass til meg. Jeg ble fullstendig knust - det var virkelig som et slag i mellomgulvet, mens pappa på sin side ble nærmest overlykkelig. Han mente på at dette skulle hjelpe meg så enormt mye på veien, og hans iver og glede gjorde meg bare dårligere, og ga meg samvittighet fra helvete. Samme dag løp jeg på fjellet med alkohol og diverse jeg hadde planer om å forgifte meg selv med - men forgjeves. 


Jeg møtte opp på skolen - men skulka så mye, at det ble innkalt til hastemøter i ny og ne om "tiltak". Jeg fikk ut ifra møtene et tilbud om en skoleplass på en annen skole hvor alt var mye mer tilrettelagt med tanke på de psykiske prblemene mine. Nok en gang var pappa (og mamma) svært så positiv og glad på mine vegne, mens jeg bare ble hakket mér ødelagt. "Jeg forstår jo ikke hva jeg blir kastet rundt til! Forstår ikke hvorfor jeg skal gå skole, forstår ikke hva som skjer, hva jeg skal gøre!?"

Midt oppi skolebytte, og tanker om at "Nå gir jeg fullstendig opp, nå skal jeg dø.", så fikk jeg melding om at fastlegen min skulle flytte. Det som føltes som eneste grunnen til at jeg ennå holdt det gående - skulle forsvinne for meg! Alle samtalene vi hadde, som var enormt viktige for meg - skulle det bli slutt på? Det så jeg på som enda en grunn til å ta livet mitt, for "Hva har jeg nå?", "Jeg forstår ikke hva skole i teorien betyr, forstår ikke hva jeg driver med, så hvorfor skal jeg leve? Er for dum for livet." og nok en innleggelse stod for tur.

Likevel, til tross for alle komplikasjoner og enorme nedturer, så har jeg idag kommet meg gjennom 3-4 mnd på denne skolen hvor alt er tilrettelagt på en helt annen måte, og jeg har trivdes - men samtidig har jeg ikke forstått hva jeg har holdt på med. Jeg mener, jeg har gått til skolen, jeg har satt med fint på plassen min, og jeg har gjort som jeg har fått beskjed om. Jeg har fått gode karakterer i de aller fleste fagene - men jeg har aldri forstått hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg forstår ikke hva jeg får ut av det, forstår ikke hva det betyr. Det er nok ikke bare absurde tanker da jeg sier jeg er dum - for jeg er dum. Jeg kommer meg ingen vei.

Men så, det store: Jeg har levd i troen på at jeg skal fortsette slik resten av livet, at jeg hver dag, resten av livet skal gå til den samme skolen for å gjøre som jeg blir bedt om - helt til pappa senest igår spurte meg, på akkurat samme måte som ifjord: "Har du tenkt noe videre nå da, Marita?", "Tenkt hvilke skoler du skal søke på?". På nøyaktig samme måte som i fjord, reagerer jeg med å få fysisk vondt i hele kroppen, og tårene tar lett på. Selvmordstankene svir i meg like sterk, jeg har nok en gang satt meg en frist, og jeg vet ikke hvilke følger det vil ha. Jeg vet ikke hva som kan komme til å skje da tiden for søking, eksamen etc. blir moden. Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å gjennomføre noen av planene mine, eller ikke. Jeg forteller bare slik som det er.

I år, som i fjord er jeg like mislykket, like dum. Jeg er like patetisk og svak, like uvitende og umoden. Hvilken (nesten) 17-åring forstår ikke hva skole er? Hvilken 17-åring ønsker seg tilbake til barneskolen, for å slippe presset om å stå på egne ben, ønsker at andre skal bestemme hva en skal gjøre, fremfor å måtte vite alt til enhver tid? Den (nesten) 17-åringen er meg. Jeg er 17-åringen som hele tiden velger letteste utvei, og velger døden fremfor å falle.

Gleder meg med hele kroppen.

Dette er den dummeste følelsen jeg har. Virkelig. Jeg sitter med en stygg-glede ovenfor det som skal skje om bare noen timer: Huset for meg selv i flere timer! Hodet fylles med ideer av alle syke slag, alt jeg skal lage, alt jeg skal spise og alt jeg skal kaste opp. Herregud! Jeg sikler nesten.

For første gang på evigheter, stoler foreldrene mine nok på meg, til at de drar ut på restaurant og kino. Jeg tror ikke de har fått helt med seg/registrert alt jeg har spist/spydd den siste tiden: Tror de bare har tenkt som så, at siden det har "gått bra" noen dager, så "går det bra i kveld óg". Ellers hadde de tvilsomt dristet seg til dette.

Jeg kan ikke beskrive gleden, den korrupte, syke gleden som bokstaveligtalt får meg skjelven. Glede over frihet til å spise HVA jeg vil. Det det er som om jeg snakker om en ferietur jeg har gledet meg til, som endelig skal gå i oppfyllelse - slik føles det. Det føles så forbanna naturlig! Som om dette er det vanligste på jord! (Mens jeg innerst, INNERST inne vet at dette er sykt, sykt, sykt!)

Dårlig mobilblogg for å "capture the fucking moment". For å sette ord på hvordan det føles, hvordan det er å være meg med bulimisk hverdag. Og det verste av alt? Denne trangen er så intens, at jeg ikke våger å stritte imot.

Can you see me now?

Jeg skjønner ikke. Hvorfor er det så vanskelig? Hva foregår egentlig i hodet mitt? Hvorfor overspiser jeg (+kaster opp) da jeg ikke vil? Da det så absolutt ikke har noe med lavt blodsukker å gjøre - hva kommer det av da? Er det en slags idiotisk trang jeg får bare fordi jeg kan? Det gir for faen ikke mening.
Det er nesten som om å bruke betegnelsen irriterende passer best - for det er nettopp det det er: IRRITERENDE. Irriterende at jeg ikke skjønner, irriterende at jeg ikke unnslipper, at jeg ikke kommer meg ut av det, at jeg ikke klarer å stoppe meg selv. Det er irriterende at jeg ikke engang vet hva jeg gjør, i den forstand at jeg ikke vil overspise/kaste opp: Men samtidig vil. Åååh! 

Tilfellet fra den 24. til idag (25.), har vært planlagt og KONTROLLERT spising. Ikke for lite, ikke for mye: Nok. Jeg har holdt blodsukkeret såpass balansert, at jeg ikke egentlig har cravet å spise mer enn nødvendig. Har igrunn gått mer på den at jeg ikke har greid å skille mellom sult og kjedsomhet, og mellom mett og sulten (LES: Fulgt en noenlunde tilsvarende kostliste, og derfor spist fordi det stod nedskrevet, og ikke utenom.). "Er jeg mett nå?", "Er dette sult, eller kjeder jeg meg?", "Hvordan kjennes det ut da man er mett?". Sistenevnte tanke er enormt frustrerende, da jeg er vant til å være så overfull av mat, at jeg virkelig kjenner at jeg er overmett. Så da jeg faktisk spiser normale mengder, så klarer jeg ikke helt å vite om jeg er mett, eller om jeg skal stoppe å spise fordi alle andre gjør det.

Men likevel - det jeg egentlig skal frem til, er at jeg ikke har noen grunn til å sprekke. Ingenting har trigget meg, tvert imot. Mamma dro for å besøke noen venner for noen timer siden, og pappa skulle på død og liv se Matrix (som for øvrig begynte for en times tid siden?), og ble derfor hjemme - og det hele gikk igrunn rolig for seg.
Jeg trodde dessuten kvelden var godt nok planlagt og gjennomførbar uten oppkast, at det var trygt å spise den nøye utregnede mengden lakris, og det gikk for så vidt bra også, helt til det store "men": Pappa sovner på sofaen, og som lyn fra klar himmel, dukker det opp en enormt sterk trang til å plutselig kaste seg over det som er av mat.
Hvorfor? Jeg vet for faen ikke. Det er ikke logisk engang(!!!). 

Jeg prøver å drøye - hale ut tiden, kanskje pappa våkner så han kan ubevisst "passe på meg"? - Den gang ei, og jeg gir meg etter kort tid, og så er det straka vegen Inn på kjøkkenet for å kokkelere med matvarer i kopper og kar. I og med at pappa sover så tungt som han gjør - og i og med at jeg er fullstendig klar over dette - så drister jeg meg til å bruke både stekepanne og micro. Jada. Joda. Fulltreffer: Jeg får spist meg så overmett at det ikke finnes ord for den gnagende smerten - uten et minste lille ord fra pappa. 

Hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Hadde jeg bare holdt ut litt til, og ikke gått i fella, så hadde jeg følt meg så mye bedre! Har så lyst å bare legge meg ned å grine av selvhat og skam.
Skam over å ha brutt ut av det fine, fine mønsteret. Skam over å ikke greie å stå på egne ben, skam over å være så skitten som jeg er. Skam over å hate meg selv så inderlig, og skam over å ikke greie å kontrollere meg selv.

En del av meg føler at alle ser, alle vet og alle hater meg da jeg nettopp har gjennomført slike destruktive handlinger, og det får meg bare til å skamme meg enda mere. Vet ikke om det er flere som kjenner seg igjen, men slik er det isåfall for meg: Føler at alle ser. At det skjuler seg mennesker rundt hvert et hjørne for å holde øynene med deg.

Akkurat nå, så sitter jeg bare her, med en blanding av frykt for hva som vil skje de neste dagene (det vanlige: Frykt for at en slik glipp betyr at dagene fremover vil være bulimi-preget...) og et dillemma om tiltak jeg selv kan/skal gjør for å forhindre bulimiske dager. Skal/skal ikke sove bort dagene for å slippe unna? Skal/skal ikke straffe meg (forhindrer bulimi indeed)? Skal/skal ikke droppe alt, og legge meg langflat for bulimien, nok en gang? 

"Live your life" they said. "It will be fun" they said.

You've gotta get up and try, try, try.

Jeg vet ikke hva jeg skal si? Hvor skal jeg starte? Jeg vet isåfall at å starte en tekst etter 'skrivepause' ikke er et godt utgangspunkt, da jeg ikke vet hvor eller hva jeg skal begynne med.. 

Å føle at jeg suser gjennom dagene med full kontroll - og samtidig, på en annen side, miste all kontroll så til de grader at jeg kjenner det dypt i sjela, er ikke godt. Jeg snakker om å telle hver en minste lille kalori, om det så er snakk om en tyggis, og føle meg som den sterkeste, flinkeste og beste - men bare timer etter henge over doskåla, og dermed føle meg som den svakeste, dårligste og styggeste. Jeg snakker om å, dag ut, og dag inn, tro at jeg kommer meg gjennom dagen uten oppkast, men senere vite at det bare var naive tanker.

Jeg innbilder meg at dagene går bra, da de så langt ifra gjør. For er det egentlig bra å stå opp med en følelse en ikke kan definere, og med hodet fylt med tanker en ikke kan sette ord på - for å senere finne ut at det dreide seg om et sug: en abstinens til å spise til magen nærmest sprekker - for å kaste opp igjen? Eller er det kanskje bra å kjenne på den gnagende følelsen av å bli sett ned på, stirret på, bli gjort til latter og pekt på? Er det i det hele tatt bra å minne seg selv på at en ikke duger til noe, ser stygg ut i alle slags klær, er innbildsk og bare i veien? 

Det gikk jo så bra i starten. Det vil si: Det gikk jo bra i tre dager! Jeg overspiste ikke, kasta ikke opp, og jeg hadde heller ikke tanker om å kaste opp! Tvert imot, så satt jeg med tanker om at "Dette er jo altfor lett? Skremmende lett." Men så, pang, poff - rett i dass. Og etter den sjette dagen med overspising/oppkast, tenkte jeg at Nå gir jeg gir opp. Dette er så og si umulig: Har ikke klart før - klarer heller ikkke nå. Og har de aller siste dagene nå, tatt meg selv i planlegge innkjøp av det ene, det andre og det tredje så snart jeg får stipendet mitt.

Natt til 24. fikk jeg så absolutt ikke sove. Ikke én time. Nix, nope, nada, ingenting. Nettopp fordi jeg nærmest vrei meg av abstinensene etter mat. Mye mat. "Må. Holde. Ut.", sa jeg til meg selv, uten å tenke over at jeg allerede var ute av senga - og inne på kjøkkenet! Det er skummelt. Det bekymrer meg faktisk - det at jeg ikke registrerte at jeg var godt nedi kjøkkenskuffene og oppi skapene med de sultne, skitne hendene mine. For hva om dette har skjedd før? Hva om jeg har spist masser av mat - UTEN Å VITE OM DET?! Tenk om jeg ikke har kastet opp etterpå? Jeg kan jo ende opp med å bli feitere enn feitest på dette viset! I dette tilfellet, så skjedde det ikke noe mere, annet enn at jeg virkelig tok meg i nakkeskinnet - og drog meg selv tilbake til senga. 

Planene mine om å glemme meg selv for en stund, og ordne opp i saker og ting hjemme - har tilsynelatende gått i vasken. Kanskje i do de også? Jeg har isåfall måttet (og gjør ennå) stått på sidelinjen, og sett på at noe av det som betyr mest for meg i verden - har gått i grus (er i det minste på god vei til å falle i grus.). Det hele gnager sånn på samvittigheten, og tærer enormt på meg, at jeg har en mistanke om at nettopp dette er en av faktorene til den totalt ukontrollerte overspisingen (og oppkast). Andre faktorer, er at jeg aldri lærer. Jeg mener, jeg vet utrolig godt at å stille seg på vekta tidlig på dag, bare er destruktivt ovenfor meg selv - og ender gang på gang med overspising/oppkast fordi at det realiseres for meg at jeg klarer ingenting uansett. Går aldri nok ned i vekt.

Bare for å oppsummere litt, så går det strengt tatt ikke bra. Jeg har så dårlig selvtillit, at jeg unngår kjentfolk (eller mennesker jeg kanskje må snakke med dersom jeg møter på, i det hele tatt) så godt som råd. Det vil si, at jeg f.eks heller venter én time/går én time før skolen er ferdig - for å ta en tidligere/senere båt hjem, fordi båten som går 1530 er full av vgs elever, og mange kjente fjes generelt (fyi, så bor jeg på vestlandet, og må derfor pendle med hurtigbåt/ferge). Utenom skole, så går jeg sjelden ut av huset. Handling/innkjøp av drittmat foregår i skoletiden/de tidene minst folk er ute, og venner ser jeg ikke snurten av - og har heller ikke gjort på flere måneder (utenom de få gangene jeg faktisk tar samme transport som dem). Men hvorfor syte og bære meg? Jeg kan jo for det selv, gjør jeg ikke? Jeg vet ikke lengre..

Ellers, så har jeg en legetime på kommende mandag. Sist jeg snakket med profesjonelle var før jul, og noe av det verste jeg vet - er å måtte oppsummere hvordan ting har gått i løpet av SÅ LANG TID! Nettopp av den simple grunn at jeg da ikke får sagt alt det viktige jeg har tenkt på den siste tiden. Ikke greier jeg helt å finne ut hvordan jeg egentlig har det heller.
Bup har jeg for øvrig ikke hørt noe fra. De skulle nemlig ordne med ny psykolog til meg, men som vanlig, så tar det en evighet, og jeg kan også regne med å måtte vente en evighet til. Og jeg vet ikke lengre hvor mye lengre jeg greier å fortsette slik. Den veggen jeg tidligere har snakket om.. Den er skummelt nær.

Who's got control now?

Det skjer så mye - samtidig så lite. Hodet er tomt, men handlinger fyller tomheten. Nok en gang er jeg i en periode hvor mine psykiske behov blir dyttet til sides - og glemt bort, i håp om å bedre situasjonen rundt meg. Jeg vet det er galt - og jeg vet jeg gang på gang har erfart at det fører til at jeg tilslutt kommer til å gå på en vegg, men akkurat nå, ser jeg ingen annen utvei. Det skjer så altfor mye som jeg ikke har kontroll over - og dermed må jeg kontrollere meg selv ved å rett og slett glemme meg selv for en stund.

Dagene er så tomme, rent psykisk. Jeg står opp, spiser det jeg skal spise, og går løs på alle gjøremålene jeg må få unnagjort. Beklageligvis må jeg snakke i koder, men sett an situasjonen, så ønsker jeg ikke å gå ut med nøyaktig hva som foregår. Det blri for mye: Det ER for mye. Skyldbetynget gjør jeg alt som må gjøres hjemme, ordner opp, rydder, fikser ting, stiller opp. Jeg har ikke samvittighet til å sette meg ned dersom det er kaos rundt meg, jeg har heller ikke samvittighet til å la tårene trille da alt føles håpløst: i stedet for gråt, må jeg finne en alternativ løsning. 

Ettersom det som nå skjer rundt meg, ikke kan kontrolleres av meg, og siden jeg føler jeg mister alt jeg har igjen, må jeg i det minste ha kontroll over meg selv. Dermed, før jeg legger meg om kvelden, planlegges morgendagen, som sagt, ned til minste lille kalori. Og det føles godt: Å ha noe håndfast å kontrollere. Ut ifra det som planlegges, og skrives ned, er ikke vennebesøk (har det for øvrig ikke vært på nesten et halvt år anyways), eller pleiing av Marita innebært. Det er f.eks ikke godtatt å ta seg en tur ut da ting står på som verst i hjemmet, eller ta seg et eple utenom lista/planen. Først de andre - så Marita.

Hvorvidt dette er sunt eller ikke, kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Alt annet føles feil. Samvittighet fyller meg fullstendig opp: Det føles så feil å la fokuset falle på meg, og dermed står jeg igjen tom. Og det merkest: Jeg greier ikke engang forme en leselig tekst. Har stirret på skjermen i noe som føles som en evighet uten å ha kommet opp med brukbare ord, og tatt av tiden jeg kunne brukt på å løpe bena av meg for å være behjelpelig der det trengs. i stedet sitter jeg her. Dumme, patetiske meg.

Jeg blir nok svært så fraværende fra bloggen en stund, men her er grunnen: Jeg fortjener ikke å få ut tanker. Jeg fortjener ikke tiden det tar å forme ordene.

Den svake må være sterk.

Det tar så veldig mye av meg å måtte være styrken til de rundt meg, da jeg er den svakeste. Da jeg må stille opp, da jeg blir etterspurt og da jeg trengs men ikke klarer å stille opp.


Det har skjedd så mye på bare disse få dagene av 2013. Jeg har erfart, innsett og tenkt. Jeg har også fått bekreftet det jeg alltid har fryktet, ikke bare har vært syke tanker i hodet mitt, men faktisk reelt - og jeg er livredd for hva som kommer til å skje fremover. Spesielt med tanke på at jeg er faktoren til det som trolig vil skje. Og det gjør fryktelig vondt, og fører til at jeg virkelig må være sterk for å rette opp i feilene og skadene jeg har påført - selv om det kanskje ikke er mitt ansvar - og at det kanskje bare er mitt hode som snur situasjonen til at det er min feil, så har jeg ikke annet valg. Jeg tør ikke risikere noe.

Jeg har også, helt til idag, forholdt meg til frokost, lunch/middag og kvelds uten verken overspising eller oppkast. Frem til idag gikk det så bra - jeg har kommet meg gjennom dagene med hevet hode, og en sunnere innstilling enn noen sinne: "Jeg er bedre enn oppkast.". Men så brøt ambivalensen ut, og satte igang et titalls diskusjoner med meg selv, og en drøss med forskjellige meninger om skal/skal ikke. Det hele endte med at jeg kjørte på autopilot, slik det som oftest gjør, og jeg spiste det ene, det andre og det tredje. Store porsjoner av ditt og enda større av datt, før det tilslutt endte som det pleier: I dass. Og nå sitter jeg med en form for angst for hva de kommende dagene vil bringe. Vil dette bety en ny start på en rekke overspisinger/oppkast? Er dette bare en liten glipp som kan oversees, strykes og glemmes? Har jeg tapt til bulimien nå? Jeg er så fryktelig redd for at dette skal gå som det tidligere har gått: Starten på en ny periode med tømming av konto, overspising og oppkast. Det er jo nettopp det jeg prøver å flykte fra, og jeg ønsker virkellig ikke et slik resultat. 

Men over til det jeg la mest i overskriften: Å måtte være styrken til venner som sliter. 
Jeg er den som aldri sier nei da folk trenger meg. Jeg er den som ikke vet sine egne grenser til hva som er for mye ansvar, for mye press etc. Jeg har opp gjennom tidene også fått tilbakemeldinger fra både barnevern, psykolog og fra de psykiatriske avd. jeg har vært innlagt hos, at jeg også er viktig. Jeg må også prioritere meg selv - slutte å dytte meg selv til sides for å hjelpe andre. Lære meg å si at jeg ikke har det så bra selv - og kan derfor ikke hjelpe. Men hvem er jeg, til å tro at jeg får lov til å sette meg selv foran andre? Hvem tror jeg at jeg er, da jeg ikke hjelper vennene mine, selv om jeg kanskje ikke har mye å bidra med? Hvilken venn er jeg, dersom jeg ikke stiller opp? Og nettopp ut ifra dette, så får jeg meg aldri, noen sinne til å si nei, da mine kjæreste har det vondt. 

Jeg har to venninner som for tiden har det grusomt, forferdelig - forjævlig. Én av dem bor 80 mil fra meg - noe som gjør alt uendelig frustrerende, da jeg ikke har kontroll over hva hun finner på av selvskading. Det er ikke lenge siden hun flyttet, men i løpet av den korte tiden jeg ikke har sett henne, har alt ballet seg på for henne - og hun skader seg selv på livsfarlig vis! Det tikker inn meldinger etter meldinger, hvor hun beskriver en smerte så intens, at jeg kan føle den selv - og lar ofte tårene trille da jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjøre. Det gjør fysisk vondt at jeg ikke kan være der for henne, da hun gang på gang skriver at hun trenger meg. Evig håpløst. Den siste tiden nå, har hun fortalt at hun har problemer med maten, føler at hun ikke har grunn til å lengre leve og ser bare svart på alt (det ligger utrolig mye bak situasjonen hennes - men det kan jeg ikke utdype meg om offentlig.). Hun har av egen vilje oppsøkt både fastlege og bup - men de har ikke sett det alvoret som så absolutt burde sees, og hun har blitt avslått, avfeid. Og det er her jeg må være sterk. Jeg kan ikke la henne være alene, kan ikke la henne miste seg selv, eller la henne fortsette å ødelegge seg selv slik hun gjør. Samtidig vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hun bor jo for faen 80 mil herfra!

Så har jeg hun andre, som strengt tatt bor knappe kilometrene fra meg, og som jeg treffer på onsdag-fredag gjennom skoletransport. Ei venninne som har betydd så utrolig mye for meg opp gjennom årene, som alltid har vært der for meg - og jeg for henne. Tyngre dager hvor jeg har insistert på at hun skulle sove hos meg og da jeg fysisk har tatt vare på henne under de vanskelige omstendighetene. Det siste halvåret har jeg hatt svært så liten kontakt med henne (i forhold til da vi traff hverandre hver dag), men samtidig har det tilsynelatende gått bra med henne - mens det med meg tvert imot har gått straka vegen nedover. Helt til jeg idag fikk en melding hvor hun beskrev hvordan hun har hatt det, at hun lenge har ønsket å fortelle meg hvordan det egentlig stod til, at jeg er den eneste hun stoler på, at jeg er så enormt viktig for henne og hvor hun beskrev sitt intense ønske om å dø. Her igjen har jeg ikke annet valg enn å være sterk! Jeg nekter å vise svakhet ovenfor henne da hun har det slik - og dermed svarer jeg ved å si at jeg stiller 100% opp. "Du må love meg å ikke gjøre deg selv noe! Jeg lover å være her for deg - om du så bare trenger noen å holde i hånden, snakke med eller få en klem av." Det fæle er at jeg ikke engang vet om jeg lengre er i stand til å dytte meg selv like mye tilsides som før. Jeg vet ikke om jeg lengre strekker til - selv hvor mye og sterkt jeg kanskje ønsker det. Og jeg føler meg grusom som kanskje ikke kan holde det jeg lover.


Det er fælt å ikke engang føle at jeg er i stand til å lytte som før, klemme som før eller i det hele tatt være som før. Skjer det dem noe, så vet jeg hvem som har skylden: Jeg, for jeg var ikke der.

Tonullentre

I 2013 skal jeg...

Trene

Bli tynn 

Spise  (Ikke bare da jeg føler for det, ikke utsette, ikke overspise/kaste opp. Bare ...spise...)





Nå er det nok.

Jeg har ikke ord. Ikke et eneste ord som kan forklare hvor intenst vondt det gjør. Jeg har bare gort meg opp en mening - satt meg et mål, og tilsynelatende må jeg snakke i koder.

Verdien av bulimi.

Kjære, kjære motivasjon. Hvor tok du veien? Jeg mener, jeg var jo så innstilt på å få bulimien bort fra papirene - så hvorfor ble det så enormt vanskelig å ta opp kampen etter første fall? Selv etter notat etter notat, og påminnelse etter påminnelse om at "I morgen er det slutt på overspising/oppkast" - så ble dagen etter bare tyngre og tyngre. Netter hvor jeg har grått meg i søvn, kranglet høylytt med mamma (pappa er på en måte litt passiv da han ikke vet hva han skal gjøre, eller hvordan han skal reagere, stakkar <3) og falt krampeaktig sammen i gråt og fortvilelse på ståstedet (da jeg har vært alene, vel å merke), så har det ikke vært innlysende nok - ikke før nå: Nok er nok.

Det er som å slutte å røyke (tar dette eksempelet da jeg kjenner flere som prøver å slutte): Trangen er så enorm stor, at det føles umulig å holde seg unna - og man gir tilslutt etter, og man overbeviser seg selv stadig med "Hvorfor kjempe imot? Hva får jeg igjen?" eller typ. "Bare én gang til!". Akkurat slik er det med meg og bulimien også: "Bare én gang til!", og mest gjeldende er "Hvorfor kjempe imot? Hva får jeg igjen?". For øyeblikket er det enormt viktig for meg å få skrevet det svart på hvitt, at jeg får mye igjen! Det holder ikke å skrive de i dagbøkene mine, eller i diverse skrivebøker - for hvor ofte leser jeg tilbake på det som skrives det? Én gang i uka? Sjeldnere? - Og det strekker ikke til. Jeg må kunne lese tilbake på det daglig (ha det tilgjengelig - noe jeg alltid vil ha dersom det er på nett), for kanskje vil det da hindre meg i å spise mer enn planlagt? Eller vil jeg kanskje tenke meg om ti ganger ekstra? Tjue? Jeg mener uansett at det vil være en slags bonus-hjelp for meg å skrive det et sted hvor andre kan bekrefte at "Marita sa det - da må hun holde det!"

Som jeg skrev, så får jeg mye igjen. Det er viktig for meg å få poengtert at jeg virkelig får mye igjen! Det er også viktig for meg å sammenligne dager uten oppkast - med dager med oppkast. Jeg merker jo også stor forskjell, for dager uten bulimi = Bedre selvtillit, bedre humør (mindre humørsvingninger) og sosial, for all del! Mens dager med bulimi derimot = Tårer x 1000, et forrykende sinne og er ekstremt innesluttet og asosial. Ikke greier jeg å gå inn på butikker (ut blant folk generelt) og ikke greier jeg å ta imot/dra på besøk. Tar gårsdagen (onsdag) som et eksempel: Mamma ville ha med seg meg, pappa og minste lillesøster på en tur til butikken (til fots), og hele-fuckings-veien til butikken kjente jeg gråten langt fremme i halsen av den simple grunn at "Nå ser alle hvor stygg jeg er!". Jeg måtte holde meg et stykke foran de andre for å slippe spørsmål og kommentarer på mine glassaktig/tårefylte øyne, og da vi endelig var fremme, stoppet bena mine å fungere. Søndags-bunnpris (eneste butikken som var åpen 2.Juledag) var stappfull! I og med at den butikken er liten nok fra før - så var den full av mennesker som gjorde den mindre. Paranoid som jeg er, så var jeg livredd for at alle skulle stirre på meg, dømme meg, le av meg og det som verre var. Klart dette bare var tanker som bare foregikk i hodet på meg, men da tankene blir så sterke at de blir sannhet - så regnes de plutselig ikke for meg som tanker lengre.
Uansett, bena stoppet, og jeg kom meg ikke av flekken med det samme. Ikke før mamma tok meg i armen og leide meg inn, flyttet bena på seg. Med lua dradd godt nedover ansiktet, skjerfet tettpakket opp over halsen/ansiktet og blikket stålfestet til bakken, holdt jeg meg like bak mamma i frykt for å bli sett av kjente. Det hele endte sånn sett bra, ettersom jeg ikke rakk å registrere noen blikk eller kjente fjes der jeg stod/gikk med blikket festet helt andre steder.

Dette er nettopp et eksempel på en bulimisk dag/etterkant av en rekke bulimiske dager - og til å unngå dersom jeg får bort bulimien! For det er ikke verdt det. Det er ikke verdt å låse seg inne på rommet da venner endelig har blitt et tema igjen. Det er ikke verdt det da det fører til så sterke psykiske smerter, at det blir fysisk, og det er heller ikke verdt det da jeg strengt tatt ligger innen den samme vektklassen uansett hvor mye jeg kaster opp eller ikke! Mest av alt, så er det ikke verdt det ovenfor familie som uheldigvis er de som blir mest skadet av det(!!!). 

Jeg skal bli frisk fra bulimien! Sånn. Nå er det svart på hvitt. Ingen vei tilbake. Jeg. Skal. Bli. Kvitt. Bulimien.


Og hva gjør jeg så? Jo, jeg oppholder meg selv ved å dra til byen imorgen. Har nemlig et par-tre gavekort jeg skal brenne opp på neglelakker (Man får aldri nok av neglelakker!) og Pepsi Max. Dessuten trenger min nye, kjære iPhone et søtt deksel!

Tanker blir til handlinger som dreper

Hva gjør man egnetlig da det gjør fysisk vondt å være i tilværelsen? Hva gjør man da tårene triller ustanselig, eller da man vrir seg på senga i smerter og roper "STOPP!" så høyt at foreldre kommer stormende? Hva gjør man da man faller sammen på gulvet fordi tanker bryter en ned?

Hva gjør man da man spiser så enormt mye at man får blikk og kommentarer fra alle kanter? Eller da man klorer deg selv om og om igjen, til huden er så sår og øm at den ikke kan klores mer? Hva gjør man da en ikke klarer tanken på å gå ut av huset av den simple grunn at man ikke ønsker å bli sett? Hvordan skal man stoppe seg selv, da impulshandlingene går over styr? Hva gjør man, da man tror man har det bra - men egentlig er på kanten av supet? 

Eller kanskje mest av alt: Hva gjør man da man føler seg så alene i hele verden, at ingenting gir mening? Eller da en mye heller ønsker å dø, fremfor å måtte holde ut en ny dag?

Life is what you make of it.

Jeg vil bare ligge her til de kommer og henter meg, til hjertet slår så svakt at det ikke er annen løsning enn å legge meg inn. Jeg er lei av å kjempe, og lei av å være full av ambivalens. Først den ene tanken, så den andre - deretter tilbake til den første, men så finner jeg ut at den andre var bedre. Jeg eier ikke styrke til å følge planer og forhåndsbestemte spisemønster (typ. kostliste.). Jeg kan stå opp om morgenen og tenke at det og det skal jeg spise - da går det bra, men da det kommer til måltidet er det for mye å henge fingrene i, og det ender da med at jeg trykker i meg det som er. Nettopp fordi ambivalensen herjer så mye at jeg tilslutt legger fra meg tankene - og lar bulimien ta styringen. Det er så mye enklere.

Ikke bare gikk lille julaften i do - men også julaften landet pladask i do. Det at jeg ikke greier å forholde meg til det som er sunt og riktig, er en så enorm skuffelse. Det gjør så vondt at jeg ikke får til å være normal, da jeg virkelig går inn for det, at jeg i skrivende stund lar tårene trille. Det er så forbanna urettferdig! Hvorfor kan jeg ikke være normal? Hvorfor er jeg den eneste ved bordet som ikke kjenner metthetsfølelse? Hvorfor er jeg den eneste som maser etter dessert like etter julemiddagen? 

Fikk for øvrig verdens fineste - og styggeste julegave av mamma og pappa (Misforstå meg ikke - Jeg elsker den, men de vilt forskjellige betydningene forvirrer meg til tusen!)


Jeg velger ikke bulimien - men jeg bøyer meg for de bulimiske stemmene da de står på som verst. Samtidig er det på en måte så fullstendig riktig at "Life is what you make of it" SELV OM jeg kanskje ikke velger alt selv til en hver tid. 

Jævla tankevekker, og jeg vil bare gråte i frustrasjon over situasjonen min - for jeg vet ikke hva som er riktig. Er det riktig av meg å kjempe? Er det riktig av meg å kaste opp da jeg egentlig kjemper mot å kaste opp? Er det riktig å legge meg langflat da tankekaos står på som verst? Og det største spørsmålet av dem alle: Er det riktig av meg å sove bort dagene for å slippe å kjempe? På de verste dagene holder jeg nemlig senga til jeg ikke har annet valg enn å stå opp, og jeg vet ikke om det styrker psykdommen - eller om det setter psykdom på pause. Er det for simpelt og svakt å holde senga? Er det en måte å gi opp på? Guuud, alle disse spørsmålene tar så stor plass, og jeg vet ikke å sortere dem. 

På en litt annen side, så har jeg egentlig hatt en fin dag. Jeg har smilt, jeg har ledd og jeg har gitt og fått klemmer av mine nærestekjæreste (åå, nå fikk jeg akutt savn over bestemor og bestefar som feirer jul hos onkel i år!). Jeg har vunnet 200 kr på flaxlodd-kalenderen min, og jeg har fått nydeligesuperflotte julegaver som jeg setter enorm pris på! Men jeg har også slitt meg ut. Virkelig slitt meg ut - på den måten at jeg har hengt så lenge over porselen-skåla, at jeg tilslutt forbannet alt som har med jul og mat å gjøre (selv om jeg innerst egentlig elsker julen). 

For øyeblikket er jeg så svimmel og fysisk utslitt over flertallige brekninger, og over en mage som har blitt overfylt - og tømt et utalls ganger, at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere psyken. Er jeg trist? Oppgitt? Skamfull? Er jeg glad? Fornøyd? Eller er jeg bare så sliten at det ikke spiller noen rolle? Det jeg med sikkerhet vet, er at nyttårsfeiringen som står for tur, gruer jeg meg forferdelig til. Jeg ønsker å delta, men jeg ønsker ikke å delta med bulimi i kortene. Jeg mener, jeg ønsker ikke å måtte kaste opp for å delta skikkelig

Fikk en nydelig julegave av min vakre venninne. Hun vet strengt tatt bare at jeg er psyk (og ikke noe om hva eller hvordan), men likevel virker hun så forståelsesfull! Ord kan ikke beskrive hvor godt dette gjorde, virkelig! Mon' tro hvordan jeg skal "aktivere'' gavekortet? Høhø!

(Fremside og bakside) 

Ikke bare er jeg redd for nyttårs-feiringen, jeg er også redd for at de kommende dagene vil bli så vanskelige, at jeg rett og slett har stilt inn alarmer på mobilen som skal ringe i 08-tiden. Det er nemlig da jeg får lov til å legge meg - slik at jeg med sikkerhet kommer til å sove bort store deler av dagene. Jeg er som sagt lei av å kjempe - men mest av alt, er jeg lei av å bli skuffet gang på gang.

Tikk-takk.

Jeg har så lyst til å si at det er lett. At det er lett å ikke overspise, at det er lett å ikke falle for fristelsen å kaste opp etter måltid. For det skal vel ikke være så forferdelig vanskelig - det er jo bare mat. Er det ikke? Sannheten er at det så absolutt ikke er lett. Langt ifra derimot. I går sov jeg stort sett hele dagen + natten, og slapp derfor billig unna alle mulige fristelser og tranger til å trykke i meg alt jeg skulle komme over. Mens jeg idag ikke hadde annet valg enn å stå opp ettersom vi fikk besøk i 12-tiden, og har da hatt hele dagen foran meg å holde ut. Timene går så sakte da jeg kjemper for å holde ut, og det virker så håpløst å kikke på klokka, og innse at den lille evigheten jeg har kjempet mot lyster og tranger - bare er to timer i realiteten. 

Jeg har hele tiden gått rundt og beroliger meg selv med at "Risgrøt er ok - én skål isåfall!" - og prøvde derfor å forholde meg til at risgrøt er ok. - Helt til jeg faktisk satt ved bordet og spiste den fordømte risgrøten med et tonn kanel, og tenkte at risgrøt er faen meg ikke ok - hvordan skal vel resten av jula gå dersom jeg ikke en gang ser på grøt som ok? Men jeg beholdt grøten, og bestemte meg for at grøten skulle være det endelige måltidet for dagen.

Følelser om å være flink er noe som både kommer og går i sterkeste og svakeste grad. I det ene øyeblikket sitter jeg med tanker som "Dette greier jeg - dette er jo ikke vanskelig!", mens jeg i det neste øyeblikk bare ønsker å legge meg langflat, og trykke i meg alle godsakene jula har å by på. Likevel, tross ambivalent tankegang og motstridende følelser, så gjør jeg ikke noe videre. Jeg beholder inntaket, og jeg spiser ikke noe mer. Helt til det store "MEN". (For det er nesten alltid et men.)

Etter å ha vært flink i noe som igjen føles som en evighet, serveres det selvfølgelig et kveldsmat-isj måltid med både den ene og den andre godbiten. Uten å tenke, handler jeg på impuls, og spiser og spiser - helt ubemerket (mange ved bordet, så det var lett å skjule..)! Da jeg bokstaveligtalt får problemer med å sitte skikkelig (grunnet overfull mage), trekker jeg meg usett unna alt og alle - og kommer meg trolig ubemerket tilbake til stua etter drøye 10 minutter. Skam. Hørte noen meg? Så de meg egentlig forsvinne - uten å si noe? Dømmer de meg? Hater de meg? Syns de jeg er ekkel? Fikk ikke noen videre kommentarer på mitt forsvinningsnummer, og det har jeg heller ikke fått nå - tre timer senere.

I etterkant sitter jeg bare igjen med en slags visshet om at jeg på langt nær er på bedringens vei - da jeg uansett inntak ikke greier tanken på å beholde, og da jeg veier meg 98752 ganger daglig for å avgjøre matinntaket for dagen. Det sier seg også selv, at det overhodet ikke er noe friskhet i å løpe opp og ned alle trappene i huset, rydde som en gal og ta situps til en ligger langflat på gulvet heller. Så jeg vet ikke jeg. Vet ikke om jeg skal utfordre skjebnen til å stå opp klokka 11 imorgen for å få med meg Tre Nøtter til Askepott og Resien til Julestjernen, eller om jeg heller skal sove så lenge som mulig for å få tiden til å gå. Det er nemlig ikke utholdelig å måtte telle timer til jeg skal i seng igjen. Det er bare slitsomt.




Dag 3: Planen var å gi faen.

Motivasjonen er ikke på topp, og i hvertfall ikke da jeg ikke får bestemme selv/velge matretter selv. Og da mener jeg i tilfeller hvor vi (foreldrene mine + jeg og søskenene mine) er inviterte på middag, og det ikke står i min makt å velge matrett. Dersom jeg ikke hadde gått inn for å spise (OG beholde), så hadde jeg garanert funnet på en unnskyldning til å ikke spise, men i og med at saken ikke var slik, og i og med at grønnsakssuppe ikke er av de verste suppene (kalori-og-nærings-messig), så trodde jeg det ville gå bra. Helt til jeg ukontrollert (grunnet tidligere mønster?) spiste både en og to skåler med suppe - men tok meg selv i å innse at nå er det nok. Til tross for at to småe skåler med suppe ikke er mye i seg selv, så var skaden på en måte allerede skjedd, ettersom jeg på forhånd hadde bestemt meg for å spise én (spiseforstyrret hode). 

Skammen var evig stor da jeg planla - og tenkte frem til måter jeg kunne spise mer på, uoppdaget - og evt. kjøpe med meg mat hjem uten at foreldrene mine ville si noe (Av en eller annen grunn, får jeg det for meg at alle vet hva jeg tenker, da jeg tenker i slike baner.). Jeg tenkte at løpet allerede var kjørt: Hadde fått i meg for mange kalorier til at det var noe vits i å fortsette. Gir ikke mening å ikke kaste opp, alt er vanskelig uansett. Greier ikke beholde noen ting. Jævla faen. Sa derfor til mamma, at jeg måtte innom butikken for å kjøpe noen ekstra julegaver jeg manglet (som har vært unnskyldningen for å kjøpe mat den siste tiden), og bestemte meg ut ifra dette at jeg kunne beholde suppa, i bytte mot å kjøpe inn mat på hjemveien, for å deretter kvitte meg med skammen etterpå (noe som bare er innbildt - i og med at skammen er større etter overspising/oppkast). 

Da jeg beholder uplanlagt mat, og samtidig har videre planer om å spise mer senere, når jeg er i situasjoner hvor jeg er fint nødt til å virkelig presse meg selv til å holde inne sinne, frustrasjon og aggresjon, blir jeg så rar. Fjern på en måte (Med mindre jeg hadde vært hjemme, såklart, da hadde det vært noe helt annet!). Å sitte inne med alle følelser og tanker uten mulighet til å få utløp for dem, gjør fysisk vondt. Virkelig. Det dunket i hodet, ble feber-aktig i kinn og blikk: Fikk til og med spørsmål om jeg ikke følte meg vel. Til slutt ble det så mye for meg, at jeg måtte legge meg ned på sofaen i frykt for å svime av - det var virkelig så ille. I tillegg så var (og er) det en belastning at de vi var på besøk hos, mormor og morfar, ikke helt var (og ikke er) innenforstått med hva som egentlig foregår i livet mitt, og det ble derfor en del rare, uforstående blikk.. 

Uansett, saken er, at jeg tilslutt endte med å ikke kjøpe noe - og heller ikke spise mer (for å kaste opp). Samtidig kan jeg ikke nekte for å ha kastet opp idag, ikke mye, men jeg kastet opp. Ergo, jeg føler meg som en dritt som ikke greier å gjennomføre noen ting. Greier ikke gå oppkastfri, greier ikke tanken på å beholde. JEG KAN FOR FAEN IKKE SPISE DET JEG VIL UTEN Å KLIKKE MONGO! Det er urettferdig. Ut ifra det hele - og ut ifra dagen, konkluderer jeg med at i morgen skal jeg sove bort dagen (greier ikke utfordre meg selv mer. Tør ikke), og jula kommer til å bli vanskelig som faen - om jeg så prøver å gjøre den god eller ikke. Det eneste jeg vet distraherer meg for én times tid, er faktisk å lakke negler. Noe jeg også gjør ofte (nettopp fordi jeg trenger distraksjon store deler av tiden..).


Resulterer vel i at jula blir tilbrakt på rommet mitt: Enten i dyp konsentrasjon (virkelighetsflukt) og/eller søvn. For øvrig stemmer jeg for søvn.

Skal jeg fortelle deg noe?

Som en bølge av negative og vanskelige tanker, kaster det seg over meg - uansett ståsted. Og akkurat nå, vet jeg ikke annet enn å skrive meg ut av det (skifte fokus). For øvrig er dette 2. dagen uten oppkast, OG.. Wait for it.. INNTAK AV MAT I TILLEGG! Første gang på lenge jeg har følt det på denne måten i forhold til å beholde uten å overspise, til tross for at det strengt tatt er et inntak en ikke kan opprettholde (for lavt inntak) i lengden. Jeg har, etter sist samtale med fastlegen, tenkt meg frem til at jeg orker ikke dette lengre. Orker ikke en bulimisk hverdag. Jeg vet jeg har prøvd før - og mislykket, men det skal ikke hindre meg i å prøve om igjen.

Til forskjell fra alle de ande forsøkene, så har jeg nå ståltroen på at jeg skal greie det, men fortsatt en liten blanding av frykt for å bli enormt skuffet, og deretter havne på bunn igjen. Og vet du hva? Jeg stråler, virkelig!


Jeg vet jeg ikke burde ta gleden på forskudd og/eller bli for ivrig, for den veggen jeg evt. går på dersom jeg skulle glippe, er så ødeleggende, og får meg til å miste motet fullstendig (tidligere erfaringer). Men stolt som en hane, kan jeg si at idag har jeg spist, og beholdt mat som ikke har blitt beholdt på lenge, og jeg fikk ut ifra dette nok energi til å bli med lillebror ut og ake! Glis, glis* Jeg har til og med vært på butikken og handlet inn godteri jeg skal ha til jul (enromt kresen - både ovenfor hva psyke-Marita tåler, og ellers) - UTEN å ha rørt borti det siden! Det står faktisk pent og pyntelig i skapet ennå.

(Bildene er mer for å illustrere, så har derfor ikke tatt meg bryet til å ta ordentlige og klare bilder - men dersom det skulle være noen som er interessert i tipsene jeg følger og/eller ønsker å komme med tips, er det bare å ta kontakt!)

Samtidig som jeg faktisk går inn for å bli kvitt bulimien, så er julen farlig nær, og jeg ser på den høytiden som utrolig skummel - som nevnt tidligere - ettersom triggere og hindringer er over alt. Men dette klarer jeg? Skal isåfall gjøre alt jeg kan - og samtidig oppdatere om hvordan det går (mest for min egen del, slik at jeg kan gå tilbake til glad-innleggene)

Fårete smil.

NB! INNEHOLDER BILDER AV MAT (FOR DEN SOM SKULLE TRIGGES AV DET.)

Det er ikke noe god følelse å sitte igjen med på kvelden, at en dag som startet så bra - skulle bli snudd til det negative på bare noen minutter. Ikke er det noen god følelse å tro at jeg har stålkontroll, da jeg tvert imot har. Det er heller ikke noen god følelse at tilfeldigheter utløser katastrofale følger. Jeg mener, jeg stod opp uten videre planer om å spise/spy, men i og med at jeg har fri fra skolen mandag og tirsdag, så vet jeg at triggeren er like rundt hjørnet til tross for positive følelser/tanker rundt dette - og ofte dukker opp ut av det blå. Holdt meg dermed så mye som mulig på rommet, og jeg lakket til og med negler for å få tiden til å gå da triggeren føltes nær.


Sett bort ifra at jeg ikke har fjernet neglelakksøl i kantene, at bildet er forjævlig, at fingrene mine er jævlig tørre/sprukne, at tommelen min er forjævlig og at de er mye finere i virkeligheten..

I 15-tiden får jeg beskjed av pappa om å gå til barnehagen (har småsøsken) med noe mat/pålegg til julefrokosten som arrangeres årlig (dugnad). I og med at jeg må gjennom sentrum for å komme meg til barnehagen (ca. 4-5km hjemmefra og til sentrum), så la jeg igjen bankkortet mitt. Enn så lenge. I det jeg går ut ytterdøra, er det som å gå på en vegg av negative tanker: "Æsj, så stygg jeg er.", "Kommer ikke til å bli tynn om jeg så jogger til sentrum engang.", "Feitfeitfeitfeit.". Hvorfor det trigger å spise mye mat da jeg tenker jeg er tykk, det vet jeg ikke, men det er slik det har blitt - og dermed løper jeg inn igjen for å hente det jævla bankkortet mitt. 

Da jeg er i et slikt ubestemmelig humør som jeg pleier å være i da jeg kun har én intensjon: Handle mye mat, så er det vanskelig å omgås meg. Jeg kan i det ene øyeblikket smile så stort som bare det, le en hysterisk latter (med det mener jeg en slik ukontrollert latter med høye og lave oktaver.) til å være så sint at jeg gråter, er frekk, skjelven og ordrett har en rar oppførsel. Og i dette tilfellet startet det med at jeg gikk fra butikk til butikk mens veska bare ble tyngre og tyngre, og smilet falmet litt etter litt. Fra å smile stort til kassadama - til å virkelig tvinge frem gliset da jeg møtte på kjentfolk, på under 10 minutter - noe som resulterte i et påklistret, ukjent smil: Fårete smil. Kom så hjem med dette (+middag dersom det skulle gi noen mening å gå ut med det):

Ja, det ligger på en håndduk da bulimi er noe av det mest uglamorøse, grisete en kan komme borti.
Elsker ironien i bildet på bankkortet mitt, som i forstørret versjon er dette bildet her.:
Galgenhumor på høyt nivå (er kjent for å dra den litt langt)

For øyeblikket sitter jeg her, og føler for første gang på veldig lenge at jeg er Marita. Til tross for at dagen har vært på trynet, og at jeg hater meg selv for å ikke ha kontroll over følelser/tanker, så er jeg i dette øyeblikk mér Marita enn alle andre dager - tatt i betraktning at selvfølelsen og selvtilliten er på bånn, og at jeg vet at morgendagen ikke vil bli noe god.
Føler jeg tenker rasjonelt ovenfor ting, og at jeg har overraskende friske tanker med tanke på at jeg ikke har hatt noen frisk dag. Samtidig er jeg en smule redd for å bli dradd ned i dypet så altfor fort da det kan skje in a blink of an eye.

Uansett, det jeg vil frem til, er at veien til en bulimipreget dag er så kort - det skal så lite til, og det får meg til å tenke at jeg overhodet ikke greier dette alene (å komme meg ut av dette). Men samtidig så er det på en måte ikke noe alternativ å ta imot hjelp da mitt egentlig mål er å spise minimalt uten bulimi i bildet. Jeg vet det er galt av meg å si det - vet det ikke er friske tanker, men det er det jeg egentlig lengter etter: Kontrollen jeg hadde før bulimien. Men fortsatt: Samme hva det faller på, så er alt skummelt: Hjelp er skummelt, vektoppgang er skummelt, jeg er skummel, mat er skummelt, kalorier er skummelt - Å BEHOLDE (KALORIRIK/USUNN) MAT ER SKUMMELT. Derfor blir det til at jeg legger meg langflat for psykdommen, og gjør som den sier fremfor å frivillig oppsøke hjelp da det er enda skumlere.

For øvrig skal jeg endelig kjøpe meg min egen, digitale vekt imorgen, før jeg skal til samtale hos fastlegen. 

Når ingen andre utveier føles bedre.

Fire bilder - fire redigeringer.



Må legge ved at jeg ble inspirert av Elise (LINK)

Sårbar

Jeg gråter og jeg gråter: Gråter for ting 16-åringer ikke skal gråte for, og jeg gråter for ting som tilsynelatende ikke er noe å gråte over. Tårene kommer av alt og ingenting - delvis fordi jeg vil gråte og få det ut, men også fordi det gjør så vondt. Kroppen føles feber-aktig av alle disse tårene, og det er som en influensa som sliter ut kroppen fullstendig. Jeg ønsker å bare bli liggende i senga, vil ikke stå opp, vil ikke møte dagen - men jeg har ikke noe valg. Det forventes at jeg skal komme meg opp av senga og gjøre de dagligdagse gjøremål - og det forventes at jeg skal kunne greie å utføre dem uten å gråte i fortvilelse fordi jeg har glemt hvordan jeg i praksis utfører handlingene fordi jeg er så psykisk sliten.


 

Klokka ni idag tidlig dro vi på julegavehandel, noe jeg faktisk så frem til, fordi jeg skulle få kjøpt inn materiell lykke på tilbud. 12 flasker Pepsi Max til 100kr, altså tre 4-pakninger for til prisen av omtrent én. Da vi ankommer Coop, finner vi ut at det var et tidligere tilbud, og at de nå solgte 10 separate Pepsi Max flasker til 100kr istedet for 12. Dette har så absolutt ingenting å si, man tjener jo på det uansett, men for min del kom tårene. Og det er det jeg mener med at jeg gråter for ting 16-åringer ikke skal gråte for

Vi dro også en tur innom Peppes Pizza, og det ble selvsagt ikke lagt noe press på at jeg måtte spise pizza, ettersom det trigger bulimien noe innmari. Men i tillegg møter vi selvfølgelig på barnevernspedagogen jeg tidligere gikk ukentlig til samtale hos, A.. Og i og med at jeg ikke skulle ha pizza, og på grunn av den ubekvemme følelsen av å bare sitte ved bordet uten å spise da A satt like ovenfor oss, så gikk jeg heller for å kikke på gaver. Trodde de da. Men den følelsen av å gå ut av restauranten i visshet om at A visste hvorfor jeg gikk, og trolig hva jeg skulle - var skamfull, ekkel og klein. Og jeg som fra før av var lett på gråten - tok til tårer igjen. Men denne gangen var det litt grunnet at jeg skammet meg over min egentlige plan ved å forlate lokalet: Hamstre mat. Smågodt. Kaker. Kjeks. Sjokolade (Fuck Rema 1000 for sjokoladetilbud!!!). Og selv om jeg var fullt vitende om at ingen spionerte på meg, eller i det hele tatt visste hva jeg egentlig hadde i baktankene, så følte jeg meg overvåket der jeg stod med korga full av godsaker - noe jeg for øvrig føler hver gang jeg kjøper inn mat som skal i retur. 

Da resten av familien min var ferdig på Peppes gjorde vi oss ferdig med resten av gavehandlingen, og jeg kom meg relativt greit gjennom det, bortsett fra småtterier som såvidt er verdt å nevne (innkjøp av mere mat, smågodt, potetgull etc.) - før vi så dro hjem igjen.

Med det første da vi var hjemme, var det vanskelig å i det hele tatt få med Pepsi Max flaskene (eiesyk, gjemmer alltid brusen min på rommet - bortsett fra én som legges i kjøleskap), julegavene og diverse pakkepapir etc ned på rommet. Nettopp fordi jeg er så psykisk sliten at jeg glemmer hvordan handlinger utføres. Glemmer at det er fysisk umulig å bære alt på én og samme gang: glemmer at jeg må gå flere turer for å få med alle flaskene og alt det andre ned på rommet, og blir dermed sittende og stirre tomt ut i lufta til fornuften og den logiske tankegangen slår inn.

Vel inne på rommet mitt,  før jeg i det hele tatt rekker å få begynt på gavepakkingen og kortskrivingen, kaster jeg meg over maten jeg har brukt nærmere 500kr på. Med tårene i strie strømmer og med selvhatet hengende over meg, kvitter jeg meg med det hele like etter, og blir liggende på sengen med anger over de bortkastede pengene, og med intense ønsker om å bare forsvinne. Deretter somler jeg meg ned på gulvet  for å få pakket inn tingene. Men så forsvinner all form for klar tankegang igjen, og tårene kommer sildrende. "Jeg vet jo ikke hvordan man pakker inn gaver?!" Da jeg endelig får det til, revner pakkepapiret i hjørnene, teipen spretter opp og pakkebåndet vil ikke krølle seg. Og jeg som er helt ødelagt og sårbar, tar til tårene igjen

Det neste, da jeg med tett nese og hovne øyne tursler til kjøkkenet for å ta meg et glass Pepsi Max med isbiter, er at fryseren er låst. Jeg visste det hadde vært snakk om at mamma og pappa kom til å låse fryseren i jula for at jeg ikke skulle spise opp ting, men jeg trodde de stolte på meg etter at jeg hadde forklart dem så saklig og seriøst som mulig at jeg (Les: Bulimien) overhodet har noen interesse av frossen mat (ettersom det er logisk at jeg ikke greier å snike meg til å varme noe da alle er hjemme i jula), den gang ei, og jeg spør pappa etter nøkkelen. Pappa svarer (med humor i stemmen, og med en flåsete tone, vel og merke!) "Vi har bare én nøkkel til fryseren, og den er det jeg som har. Du får ikke gå ned til fryseren uten følge, eller i det hele tatt holde i nøkkelen - for da spiser du bare opp rubbel og bitt!". Vel vitende om at pappa ikke mener det han sier på noen støtende måte - så vet jeg at han samtidig mener noe med det han sier, og dermed svarer jeg "Greit, trenger ikke de jævla, faens isbitene!" før jeg strigråtende vender tilbake til rommet mitt hvor jeg ennå sitter.

Det aller siste som har fått meg til å gråte, nok en gang, er mammas innbildte syn på meg. Jeg mener, selv om jeg vet jeg har et forstyrret syn på både mat og kropp, så er jeg ikke trangsynt. Mamma påstår at jeg er så sykelig tynn - men det hun egentlig ser, er at jeg har gått ned i vekt, og at hun ikke er vant til å se meg slik. BMI'en ligger strengt tatt på undervektig, men jeg er ikke tynn i den forstand - er heller ikke mye undervektig: Er bare snakk om noen kilo. Og da hun kommer med bemerkninger om "hvor tynn jeg er" og påstander om at "hun alltid vet best" gjør det vondere enn det faktum at jeg faktisk ikke er tynn. Enda vondere er det da jeg tar opp kampen, og krangler med henne om at jeg ikke er så tynn som hun skal ha det til. Ikke hjelper det å sammenligne meg med andre, og ikke hjelper det å fortelle henne vekten min - og det som da var det siste, var dette søppelet her:


Tårer. Det gjør vondt. Vit at dette er vanskelig for meg å legge ut.

Klarer ikke

Jeg har ikke ord for hvordan jeg har det nå. Det er ikke til å holde ut - og jeg får meg ikke til å ringe noe steds for å skaffe hjelp. Er det galt av meg å håpe på å bli tvangsinnlagt før jul?

Ustabil

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal le eller gråte. Var hos fastlegen til samtale idag, og det første som skjer, er at navnet mitt blir ropt opp, og ser damen som ropte meg opp stå ved laben. Der begynte jeg å stusse, for jeg hadde ikke fått noe info om at jeg skulle ta blodprøve - og dessuten skurret det litt rundt det av legen ikke ropte opp hele navnet mitt, bare fornavn og mellomnavn. Av den grunn at jeg pleier å ta blodprøver, og at jeg ikke hadde hørt om noen andre i kommunen som het det samme som meg, så lot jeg det ligge - og satte meg ned i stolen uten videre diskusjoner. 

Jeg har alltid vært vanskelig å ta blodprøver av, og dette har blitt forverret etter spiseforstyrrelsen(e) ettersom blodårene blir mindre (er ikke helt sikker på hvordan det foregår/henger sammen, men jeg tror det er noe i den dur at blodårene krymper/blir mindre da jeg ikke har nok næring i kroppen) og bare flytter seg unna nåla. Jeg har også alltid hatt problemer med blodprøver av den grunn at jeg svimer av, kaldsvetter, til tider skjelver og blir enormt kvalm - og dess mer det rotes rundt inni hånda mi etter blodårer - dess dårligere blir jeg. Hvilket ikke uventet var tilfellet idag. Hun lette og lette, traff nerver etter nerver og stakk både den ene og den andre armen min. Da legen endelig fant en blodåre, og da hendene mine var ømme av all stikkingen, spurte hun meg om fødselsnr, og jeg sa nummeret. "Men, det kan jo ikke være riktig?" sier hun, og jeg synker sammen "Hæ..? Hva mener du?", "Du er vel ikke født i 1974, Marita?"... Etter en del frem og tilbake, kommer det frem at ute på venteværelset sitter det én stk. Marita til, som har samme mellomnavn som meg, og som skulle tatt de blodprøvene jeg tok. Med ømme hender, og en paff mine går jeg ut til venteværelset igjen og venter til min egentlige time.

Da jeg endelig fikk kommet inn til timen jeg egentlig skulle ha, gikk vi igrunn rett på sak, og kom fort inn på temaene som de siste ukene har tæret meg skikkelig ned. Jeg fortalte at jeg ikke greier å finne positiv motivasjon til å leve (negativ i andres øyne, men fortsatt grunn til å leve: Bulimi), at jeg ikke egentlig ønsker å leve, at jeg gruer meg til jul og at jeg er redd jeg kommer til å ødelegge julen fullstendig da valgene står på det å spise mikroskopisk lite eller overspise/oppkast. Jeg fortalte om tankene slik som de er: At jeg ser meg selv styggere og styggere for hver dag, at jeg skuffer de rundt meg og at jeg er forferdelig mye til bry. Jeg la også til hvordan tilstanden er i forhold til søvn, og psyken sammenlignet med før og nå. Jeg sover om dagen - er oppe om nettene, og jeg gråter av ingenting, mens gråt og tårer var helt ukjent for meg tidligere. Jeg kan gå forbi et vindu, speile meg, og deretter gråte i flere timer over det grufulle synet, og jeg kan våkne etter å ha sovet, med tårevåte øyne/kinn.

Hun spurte meg om jeg følte jeg var en fare for meg selv og om selvmordstankene var fjerne eller like rundt hjørnet, og jeg svarte at jeg tidligere har hatt impulser hvor jeg har svelget håndfuller med piller av den simple grunn at tanker plutselig har falt over meg - og at jeg da blir redd disse tankene/tankekaoset. Og resultatet har blitt nettopp slike impulshandlinger for å flykte så fort som mulig - og at vi ikke skulle se bort ifra at det kunne bli tilfellet dersom det skulle bli for mye for meg. Ut i fra denne informasjonen sa hun "Du vet at jeg blir nødt til å legge deg inn dersom du føler deg ustabil?". Jeg kjente tårene presse på - ikke fordi jeg ikke ville bli innlagt - men fordi jeg ikke har samvittighet til å stikke av midt i julestria. Jeg sa til legen min "Jeg kan ikke stikke av nå! Jeg har julegaver jeg må bli ferdig med og jeg må hjelpe til hjemme da julestresset bygger seg opp! Jeg har for mye ugjort og uferdig arbeid til å bare forsvinne!", "Dine behov, tanker og helse er viktige ting det også, du må da ikke glemme det.". "Jeg klarer ikke sette meg selv før andre, kan ikke!". Så gjentok hun "Du vet jeg blir nødt til å legge deg inn?", men da timen var over hadde jeg kverrulert meg ut av det, og måtte love å ikke gjøre meg selv noe til neste samtale som allerede blir neste uke.

Jeg forlot altså legesenteret med bekymrede blikk i nakken, men i bytte mot at jeg må komme tilbake neste uke for å avgjøre om jeg får være hjemme i jula. Jeg måtte også som sagt love å ikke gjøre meg selv noe til den kommende uken, og jeg fikk beskjed om å ta kontakt dersom det skulle bli vanskelig. Problemet er jo bare at jeg ikke greier å ta kontakt - greier ikke å ringe, noe som jeg har utdypet meg videre om i tidligere innlegg. Så nå gjenstår det vel bare å se: Vil Marita ødelegge julen for resten av familien ved å bli innlagt, eller vil hun ødelegge den ved å være tilstede med matproblemer?

Til Eliseamanda.blogg.no

TEKSTEN NEKTER Å DELE SEG OPP I AVSNITT, AV EN ELLER ANNEN FORSKRUDD, TEIT GRUNN!!

Hvor mye har du gått ned i vekt siden du ble syk?

Vektnedgangen fra da jeg ble/begynte å bli syk kan jeg ikke svare på, med tanke på at jeg har gått enormt mye opp og ned i vekt pga bulimien + at jeg ikke veide meg i starten av den simple grunn at jeg rett og slett ikke tenkte så langt. I utgangspunktet var det nemlig ikke vekten som var problemet - det gikk mer på hvordan jeg så ut. Vekthysteri har kommet i senere tid. Det jeg derimot kan svare på, er at jeg i løpet av dette året har gått ned 25kg. 

Hvordan takler du kommentarer om vektnedgang?

Det er uhyre mange måter jeg reagerer på. sett an situasjonene. Jeg har en tendens til å dumme meg ut, og late som om jeg ikke skjønner hva vedkommende snakker om, og spørre "Hæ? Jeg? Neeeei, har jeg?" - til tross for hvor inderlig jeg er klar over at det ikke er noe å skjule da alle jeg kjenner/kjenner meg ser tydelige forandringer. I andre tilfeller, da jeg har fått kommentarer som "Har du slanket deg?", "Oi, du har forandret deg!" eller "Du har jo blitt så tynn!", så har jeg dekt over det med å være med på leken. "Ja, jeg har jo gått ned et par-tre kg.", "Hehe, jeg trener mye, spiser sunt." (<-- BULLSHIT! Jeg + sunt?) eller "Bra treningen gir resultater da." Har også opplevd én gang at ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge følte for å være direkte (og rett ufin) ved å si "HAR DU ANOREKSI ELLER?!", og den kommentaren stakk - og stikker ennå. Jeg kan forstå at man blir bekymret/nysgjerrig da en person man kjenner plutselig raser ned i vekt, men måten hun sa det på gjorde faktisk vondt. Svarte for øvrig med å le det bort. "Haah, tror du virkelig jeg greier å la være å spise?".

Tre positive og tre negative ting med å holde på bulimien?

Negativt:

- Skaden jeg påfører familie og mine nærmeste da de får vondt av å se meg slik (spesielt med tanke på at de ønsker å hjelpe, men føler seg umåtelig hjelpesløse.)

- Økonomi! Kontoen min er strengt tatt knusktørr, og alle pengene som kommer inn - blir brukt opp snarest (Gru/gleder meg til stipendet kommer inn. Misforstå meg rett.). Ikke bare går det utover mine egne penger, for på de verste dagene spiser jeg alt som er å finne hjemme, og mamma og pappa må gå til innkjøp av flere varer enn egentlig nødvendig (skyldfølelse og skam til tusen fører til at jeg insisterer på å gi dem de få kronestykkene jeg har - men de tar ikke imot mine penger.).

- De enorme nedturene. De dagene jeg refererer til som drittdager, er dager hvor jeg gjentatte ganger inntar enorme matmengder (alltid usunn mat, av en eller annen grunn), og bare får kastet opp 1/3 - 2/3. De dagene fører med seg gråting, selvmordstanker på høyt nivå, selvskading og søvnløse netter. Dagen derpå sitter jeg igjen med et mål om å ikke spise før da og da - men på grunn av selvforakt og nedsettende tanker om meg selv, så trigger jeg meg selv - og dermed blir det en ny dag med oppkast. Hvorpå igjen ender med tårer og selvskading. Ond sirkel.

Positivt:

- Det gir meg fysisk grunn til å leve. Jeg mener nesten ordrett at jeg lever for mat, til tross for at jeg bare gjør skade hos andre (og meg selv?). Uten bulimi har jeg ingenting.

- Holder følelser i sjakk. En måte å flykte fra virkeligheten på da tanker jeg ikke klarer å håndtere dukker opp. Etter en tung/vanskelig dag på skolen eller en dag som har innebært mye dritt (av tanker, krangling, ubekvemheter etc), er det så lett å tenke "Jeg kan spise bort tankene da jeg kommer hjem." eller om det er potensielle tunge tanker som bygger seg opp, så spiser jeg dem bort før de rekker å bli tyngre.

- Det gir meg trygghet og kjærlighet på en slik måte som en utenforstående ikke kan sette seg inn i. Jeg vet jeg alltid har bulimien (Ja, jeg ser på den som en venn - på en syk, syk måte): Om alle går fra meg og snur meg ryggen til, så vil jeg alltid ha noe håndfast å vende til. Jeg klarer ikke forklare meg nærmere - det er så komplisert, og jeg klarer ikke sette skikkelig ord på hva jeg mener, men jeg håper det jeg hittil har skrevet er leselig, og kanskje forståelig.

Til Dailywoe.blogg.no

I og med at Dailywoe var den eneste som kom med spørsmål, så dedikerer jeg dette innlegget til deg :)

Ønsker du å bli frisk?

For tiden tror jeg at jeg svever mellom det å ikke ønske å ha det slik som dette - og det å ikke se noen utvei. Jeg får en del press fra foreldre, fastlege og ellers helsepersonell som ønske å hjelpe meg, men som sier det ikke kan gjøres noe om jeg ikke går med på/tar imot hjelp. Noe jeg da åpenbart ikke gjør, i frykt for at det ene og alene vil bety at jeg må opp i vekt og at det psykiske bare vil bli verre. Andre grunner til at jeg ikke tar imot hjelp er at jeg ser på spiseforstyrrelsen som eneste grunn til å leve. At jeg på en slags korrupt måte lever for spiseforstyrrelsen, og at om jeg gir den opp vil det ende med at jeg blir totalt ødelagt.

Hvem er ditt forbilde som på en måte hjelper deg i kampen?

Selv om jeg strengt tatt ikke går inn for å bli frisk, så har jeg forbilder som er enormt inspirasjonsrike og sterke på så mange måter: Linnéa Myhre og Karianne Martine Sandvik. (<--LINK) Anbefaler dere å klikke dere innom (Linnéa har for øvrig lagt ned bloggen og gitt ut bok, men arkivet er jo åpent!)

Hvor lenge har du slitt?

Syk på den måten at jeg har hatt komplekser med kroppen og eget utseende har vært fra barneskolen av, men i form av spiseforstyrrelser og depresjoner tok av da jeg begynte på ungdomsskolen. I starten var det sterkt ønske om å ta livet mitt samt. at jeg ikke spiste stort. Nå går jeg 1. vgs, og har da hatt det mer eller mindre vanskelig i 3 år.

Får du hjelp? Isåfall, hvor lenge gikk det før du fikk hjelp?

I og med at jeg gikk fra å ha humøret på topp, tulle og fjase rundt til alle tider - til å ikke si et ord i klassen, sitte for meg selv og låse meg inne på rommet like etter skolen, ble jeg sett nokså tidlig. Av den grunn har jeg da snakket med enormt mange opp gjennom tidene, og helt i starten var det en assisten på skolen som senere ble byttet ut med kontaktlæreren min. Siden problemene var så store og kompliserte ble jeg henvist til helsesøster, som sendte meg videre til en lege, og deretter BUP. Den dag i dag går jeg kun til fastlegen 3.-4.hver uke og har samtaler på 20 min toppen. Jeg gikk da fra å snakke med psykolog opp til to ganger i uka - til én gang i mnd. Grunnet at jeg ikke har kjemi med psykologen jeg tidligere snakket med. Har blitt tatt opp at jeg trenger ny psykolog, og at det ikke er holdbart at det skal være så fryktelig vanskelig å få til en ordning. For alt jeg har fått med meg, så har BUP endelig satt igang med skifting av psykolog slik at det kanskje ordner seg snart.



Tusen takk for fine spørsmål, søte deg!

Virkelighetsflukt.

Selv om det ikke er godttatt av foreldrene mine, og selv om jeg er fult klar over at jeg ikke egnetlig har godt av det, så sover jeg bort dagene, og legger meg ikke før 06-07 (med mindre jeg ikke legger meg i det hele tatt). Blant annet fordi jeg ikke får sove pga tankekaos uansett - men mest fordi jeg vet at jeg er trygg fra mat om kvelden/natten, og om jeg da sover bort dagen, er jeg også trygg. - Ikke bare fra maten, men også fra de psykiske smertene som er så vonde at de faktisk blir fysiske (og fullstendig uutholdelige). Men det er ikke hver dag dette er aktuelt, for jeg blir jo fullstendig døgnvill av det hele - og derfor er det veldig opp-og-ned. Noen dager legger jeg meg i 16-17 tiden (og sover hele natten) mens jeg andre dager legger meg i relativt normal tid (22-23) - og dette går jeg gjennom kun for å slippe å være særlig i tilværelsen og for å slippe matkaos.

Andre, litt finere flukt-tiltak jeg utfører da jeg ikke sover, er f.eks å lage ting. Typ. ta bilder, lage bilder (julegaver) etc. 

(iPod-kvalitet!)

Det som er virkelighetsflukt på mest destruktive plan, og som jeg vil unngå (som er en flukt jeg flykter fra gjennom søvn), er overspising-oppkast. Etter spørsmål fra fastlegen om jeg til neste samtale kunne prøve å registrere hva som utløser trangen til å overspise, så har jeg fått med meg som så at i de aller fleste tilfeller, så er det da hodet blir fylt av tanker jeg ikke er i stand til å sortere/forstå på egenhånd er trangen verst. I de situasjonen jeg ikke forstår hva jeg tenker fordi det er for fult i hodet - løser jeg det med å spise. Da jeg spiser slipper jeg nemlig å tenke. Slipper å være smart, slipper å løse verdensproblemer - helt til etter oppkast, da alt detter over meg igjen, noe som er mest sannsynlig grunnen til at det ofte er runde nr. 2, 3 og kanskje 4 og 5 før jeg gir meg av utmattelse. Det er også dager hvor jeg er hjemme alene, og dermed holder på hele dagen.

Det som da gjør at jeg helst vil unngå dette, er den enorme skammen, de fryktelig sterke følelsene og tankene om meg selv som oppstår, og smertene jeg påfører mamma og pappa, ikke minst. Samtidig ser jeg ikke noe valg da trangen oppstår. Jeg kan ikke noe for det, det er på samme måte som da man holder på å pisse på seg: Man kan ikke bare holde seg til evig tid.. (Kommer ikke på noen bedre sammenligning i forbifarten)

Det er nettopp av denne grunn jeg velger å sove bort dagene da det fører til smerte hos andre da jeg søker tilflukt. Og for øvrig la jeg meg med det samme jeg kom hjem fra skolen igår - og sov til idag tidlig (og hadde faktisk problemer med å stå opp). Har også et ugjennomførbart ønske om å sove meg gjennom julen for å slippe å ødelegge den for de andre. Uansett hvor inderlig jeg ønsker å kunne feire den oppkastfri, så er jeg fullstendig vitende om at det per dags dato er umulig. Ergo. Jeg kommer til å ødelegge julen i år som i fjor om jeg så vil eller ei. Rart jeg ikke ser grunn til å leve?

Let it snow




Jeg spiste opp julegavene deres.

I går (mandag) dro mamma og pappa på informasjonsmøte om spiseforstyrrelser, og jeg måtte bli med på frivillig tvang. Altså, jeg ble lokket med Pepsi Max fordi å være hjemme alene ikke var noe alternativ - og fordi jeg dermed ikke hadde noe annet varmt sted å være enn nettopp på møterommet. Jeg ble fortalt at dette ikke var noe å grue seg til, for ingenting kom til å bli rettet mot meg - det skulle bare snakkes generelt om SF. Den gang ei. Det første som møter meg er behandleren min fra første innleggelse som spør meg om jeg kaster opp ofte, og om jeg kaster opp/spiser mye. Jeg ble en smule satt ut, og svarer "Eeh", og velger å bare være taus i og med at foreldrene mine er i rommet.

Det som ble sagt på det møtet gjorde meg også bare sint og irritert. Hun kom med feilaktige utsagn og dro frem ting som skjedde for et år siden - under de tidligere innleggelsene. Hun kom også med de mest forunderlige og tåpelige forslag og meninger. Det som provoserte meg mest, var hennes mening (hun skal forholde seg nøytral!) om sukkerfrie matvarer (og generelt slankeprodukter og erstatningsprodukter). Hun mente Pepsi Max burde kuttes ut, kalorifattige matsorter burde unngåes og det burde være strengt forbudt med f.eks min nye favoritt: Confecta gelé (8kcal pr dl). Jeg satte meg rett i forsvarsposisjon, og var rask på å komme med så saklige forsvarsreplikker jeg kunne komme med - for ikke faen om hun får mene det ene og det andre uten å forstå konseptet med disse varene! Jeg fortalte at Pepsi Max er den eneste drikken som redder meg fra bulimiske klør de dagene jeg faktisk går inn for å ikke spise/spy. Nettopp Pepsi Max forsvarte jeg og begrunnet jeg mest, fordi det er uendelig viktig for meg. JA, det er bare brus - men da det redder meg fra å henge over doen i flere timer - så nekter jeg å tillate at hennes meninger skal komme frem i lyset. Sukkererstatninger kan jeg forstå at hun ønsket bort - men likevel, så kommer ikke jeg til å følge opp dette heller. Ettersom jeg ikke kan spise kaker, kjeks og det ene og det andre uten at hodet går i spinn og/eller med negative baktanker - så er så absolutt slankegodteri alternativet da jeg likevel har et enormt sug etter noe søtt. Spesielt nå i julestria da resten av familien kan spise så mye kaker og godterier de vil uten å dø innvendig. Jeg vil også kunne kose meg selv om jeg har bulimi?!

Jeg var også fint nødt til å lytte til hennes idiotiske, uforståelige utsagn om at etter oppkast skulle foreldrene mine smøre ei brødskive til meg. Dette var så på jordet og uforståelig for meg, at jeg brøt ut "Hvorfor det?? Trykke i meg mere mat liksom? Da blir alt bra?" Husker rett og slett ikke om jeg fikk svar på dette, eller om hun bare fomlet seg videre med flere rare utsagt - husker bare at jeg trodde jeg skulle sprekke av sinne, noe jeg for øvrig gjør i skrivende stund da jeg minner med selv på å sitte i det møtet.

Jeg var sint og irritert under hele møtet, fordi jeg følte at hun ikke forstod/tok min side av sakene seriøst og fordi jeg følte hun bare kjeftet på meg bl.a fordi jeg søker tilflukt i kalorifattige matvarer. Men hva faen skal jeg gjøre da? Skal jeg ha en tilnærmet normal dag uten oppkast - så er det ikke noe alternativ å f.eks trykke i meg brødskive (Noe jeg ikke har turt å spise uten å kaste opp på evigheter.). Møtet som da skulle omhandle spiseforstyrrelser generelt - ble til et møte om meg, noe som ergret meg grønn i og med at det hele føltes som bortkastet tid da jeg mye heller ønsket å være hjemme med all verdens mat

Da jeg kom hjem, greide jeg ikke holde igjen de sterke tankene og følelsene som under hele møtet pirret meg til sjela. Jeg kunne ikke annet enn å drukne følelsene og kvele tankene. EN HEL LANGPANNE sjokoladekake, knekkebrød, EN KILO SJOKOLADE (Som faktisk var innpakket i gavepapir i og med at det var julegaver til småsøsken - nå er jeg fint nødt til å kjøpe nytt med skam ved min side!) og middagsrester. Mission accomplished: Tanker og følelse druknet.

Ellers har dagen i dag (teksten over er som sagt fra mandag) blitt dedikert til søvn og sitting foran peisen - bortsett fra én time som ble viet til flaske-panting da jeg trenger pengene. For øvrig har jeg ikke overspist/kastet opp i dag, men monstertankene har allerede gjort klar morgendagen, og jeg skammer meg.


Minner om spørsmålsrunden H E R

Paint the pain away

HYL, SKRIK, ROP, KRANGLE MED MEG SELV. Det er et evig kaos i hodet mitt, jeg får ikke stoppet det.


Jeg gråter av smerte - mest fordi jeg ikke ønsker å feire jul. Jeg vet ikke hvorfor følelsene bygger seg opp mot juletiden, for jeg har jo ingen dårlige minner fra julen? 
Ikke kan jeg høre på julemusikk uten at tårene presser på, ikke ønsker jeg å legge meg om kvelden - for det betyr at da jeg står opp, vil det være én dag nærmere julaften. Til mammas store fortvilelse har jeg ingen juleønsker. Jeg vil ikke ha noen julegaver - jeg vil gi, ikke få! Jeg vil ut av huset - bort her ifra. Bort fra alle ødeleggelsene jeg steller i stand, bort fra vakre mennesker som fortjener bedre enn dette, men samtidig vet jeg ikke hva jeg vil. Tror jeg legger meg ned på gulvet igjen - vedsiden av den fulle spybøtta mi, og lager et par-tre dammer av tårer mens jeg river av meg håret eller noe. Jeg orker ikke mer.

Sneak peak: christmasgifts


Minner om min kleine, flaue spørsmpålsrunde H E R

 

Som slag i mellomgulvet

Selve tilværelsen gjør vondt i disse dager. Det er så fryktelig vanskelig å være Marita da hodet er fylt med motstridende tanker og ambivalens til tusen. I det ene øyeblikket sitter jeg med intense tanker om å dø. Vil ikke leve lengre, vil ikke være til. Vil ikke være til bry eller bekymring. I det neste er jeg livredd for å dø - jeg mener virkelig livredd. Tårene renner, og en indre stemme overbeviser meg om at jeg kommer til å dø av hver en minste ting som skulle skje. Hver en handling jeg utfører er farlig. Så går det hele over til at jeg ikke ønsker å leve - men vil ikke ta mitt eget liv (ambivalent med andre ord). Alt er så forvirrende og deprimerende i seg selv - i tillegg til depresjonen. 

Dette gjelder også mat, til alle tider, hvor jeg ikke vet til eller fra. Morgendagen kan ikke spåes, fordi én dag spiser jeg ikke, en annen trykker jeg i meg hva det enn skulle være (og kaster opp) - mens jeg en annen dag enten spiser og beholder det absolutt minimale og/eller kaster det opp. Det er også dager hvor jeg står opp om morgenen med en følelse jeg ikke greier å definere på noen annen måte enn rar. Jeg står opp og føler at dagen er rar, tankegangen er rar - og jeg er rar. Skjønner ikke helt hva som skjer rundt meg, klarer ikke fokusere, og det resulterer i at jeg prøver å få kontroll over den ukjente følelsen ved å enten ikke spise/følge strengt bestemte kostlister/spise og spy. Det vil da si at jeg også er nødt til å forholde meg til det ene eller det andre - kan så absolutt ikke bryte mønsteret for dagen, for da er det garantert at dagen er ødelagt.

Gjennom disse dagene hvor jeg ikke greier å helt plassere tankene, går det veldig opp og ned. I det ene øyeblikket veksler det mellom selvmordstanker og typ. dødsangst og ambivalensen mellom spise/spy og ikke spise som forklart ovenfor. Det er også disse dagene som har blitt i flertall, og som styrer livet mitt. Dermed er det rett og slett vanskelig å være meg - for jeg greier ikke kjenne at livet gir noen mening, greier ikke å sette ord på hvordan jeg egentlig har det. Dessuten er det også umulig for meg å sette meg ned mot slutten av dagen og oppsummere hva som har skjedd - nettopp fordi alt har skjedd så fort, og det har svinget så mye mellom dårlig og bra - at jeg ikke kan sjelne hva som er riktig. Dette sammensuriumet fører også til at jeg ikke greier å skille mellom dagene og hva som har skjedd og ikke skjedd. Skjedde det igår? Var det en drøm? Hukommelsen blir også helt på trynet på grunn av dette (skjønt: det er nok et resultat ev feilernæring også.).

Alt dette går sånn inn på meg, at når jeg først innser at jeg ikke har kontroll på noen ting lengre, så er det som et hardt slag i mellomgulvet hvor tårene presser på og illsinte tanker om at jeg ikke vil leve mer dukker sterkere opp, samtidig som jeg tenker som så at jeg vil jo ikke dø - det er ikke det jeg vil? 

Men så kommer det litt større problemet som går ut på at jeg ikke vet hva jeg vil, hva jeg skal eller hva jeg gjør. Jeg vil ikke dø, vil ikke leve. Vil ikke være tilstede i livet mitt, men vil samtidig ikke forlate alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg vil ikke være psyk, men jeg ønsker ikke gi fra meg psykdommen. Jeg vil på et slags merkelig vis ikke bli frisk, samtidig som dette ikke er til å holde ut. Det siste av alt jeg vil, er å gi opp denne kontrollen jeg har ovenfor mat da jeg først har kontrollen. Jeg har et forskrudd ønske om å kunne sitte og se på at alle andre lever uten å måtte leve selv. Men nå setter jeg igang altfor store spørsmål og tanker i hodet mitt at jeg blir fint nødt til å avslutte.


Minner om spørsmålsrunden H E R.

Spørrerunde

Setter igang en spørrerunde i og med at jeg ikke kommer noen vei med de veldig mange innleggene jeg har liggende i kladd.. Det å legge ut dette innlegget føles faktisk veldig skummelt - jeg er hele tiden så redd for å dumme meg ut, eller tro at jeg er noe. Noe jeg innbilder meg kan komme av prestasjonsangst fra barne-ungdomsskolen, hvor jeg følte på det å hele tiden være den som tror at en er noe.. Likevel trosser jeg tankene for nå - for det er jo bare tanker? Jeg vet ikke, er uansett veldig skeptisk til dette.


Spør meg om hva som helst - om månen og om sola, bulimi og depresjoner eller hva det nå enn skulle falle på!

30th November



Hva har jeg gjort de siste dagene?

Venninna mi kom på besøk, og sov over fra mandag til idag/i går (onsdag), noe jeg var enormt ambivalent til - og ikke greide å bestemme meg om jeg gledde/gruet meg til. For det første er jeg utrolig klein å ha med å gjøre dersom det er en stund siden forrige møte. Kommer ikke igang med samtaler etc., men på en annen side så er dette den eneste venninnen min som jeg virkelig kan kalle for en bestevenn. Hun har stilt opp til alle tider (skjønt: Hun er den eneste av vennene mine som vet alt om meg) og til tross for vonde tider har vi alltid funnet både humor, sarkasme og ironi i alle situasjonene. Ettersom hun nå bor åtti mil fra meg, har jeg så og si mistet det kjæreste jeg eide, og jeg har mistet en viktig person i livet mitt som før bodde bare et steinkast fra meg. Føler meg en smule overdramatisk i og med at hun ikke er død eller noe, men jeg skriver rett fra leveren sånn som det er.

Like før hun kom, poppet det opp med meldinger om mat, og om hva hun skulle kjøpe med seg. Vi kom frem til at hun skulle kjøpe en fire-pk Pepsi Max, confecta gelé (LAV-kalori), melon og sukkerfrie drops. Luxus, ja? Nei. Dette er ikke mat man koser seg med - dette er mat en spiseforstyrret kan unne seg en sjelden gang.

For å være på den sikre siden, så ville hun heller ha meg med på butikken, og dermed skrur Marita-fornuftige-tanker seg av, ogmonster-underernærte-godtesyke-Marita seg Vel inne på butikken gikk jeg relativt uforberedt løs på godterihyllene. Handlekorga ble fylt med sjokolade, pepperkakedeig, smågodt, potetgull, brus, twist, ritz-kjeks, ost og aldri så lite drops. Til venninna mi, som jeg forkorter med M heretter, unnskyldte jeg meg ved å si "Wow! Jeg føler meg friskere enn noen gang! Føler jeg kan spise hva som helst uten dårlig samvittighet!", "SÅ BRA!" - svarte hun, mens det i virkeligheten ikke var noe som antydet friskt (i ordets rette forstand) ved den mengden mat. Eneste friske, må ha vært at jeg ikke hadde baktanker om å kaste opp.

Da vi hadde rigget oss til i kjelleren med dobbeltseng, koblet pc til flatskjerm, satt frem godteri og hoppet i daffeklær, slo det meg hardt inn at dette ville jeg ikke. Jeg ville ikke spise, ville ikke så mye som se på maten, ville ikke skitne meg til, og minst av alt ville jeg ødelegge kontrollen jeg følte jeg hadde oppnådd dagene i forveien (Merk: FØLTE!). Massevis av penger var bortkastet, for jeg ville jo ikke spise det der


Den innbildte stålkontrollen strakk ikke til, ambivalensen gikk én retning, og jeg lystret heller på stemmene som sa "Hva så? Én dag til eller fra gjør ingen forskjell, feit er du uansett! Du skal dø snart, så det spiller så absolutt ingen rolle.". Og jeg gikk helt bananas. FIRE FUCKINGS SJOKOLADEPLATER, én pk. ritz-kjeks, femhundre gr hvitost, en halv kilo smågodt, en god del potetgull og en-og-en-halv-liter Pepsi Max ble spist av én person på usle fire timer UTEN oppkast. 

Jeg fikk ikke fred. I det hele tatt. Fysisk og psykiske smerter ble større og større ettersom tiden gikk, og i fire-fem-tiden på natta/morgenen gjorde det så fysisk vondt i magen at jeg snek meg opp på badet, mens M sov, og gjorde et håpløst forsøk på å få opp litt av mageinnholdet for å lette på smertene. Uansett hvor mye væske som kom opp, så var smertene like store, og jeg gikk for å prøve å sove dem bort. Med det samme jeg la meg ned, rant tårene, og jeg kunne ikke annet enn å dempe hulkene i dyna ettersom M sov like ved. "Dette holder jeg ikke ut. Vil ikke leve dersom det skal være umulig å forholde seg til normale matmengder. Dersom jeg ikke kan spise til det er nok - og ikke overspise, så er det faen meg ikke verdt å leve!" Jeg bestemte meg der og da for å ikke spise noe de kommende dagene for å ta igjen for kalori-inntaket - noe som roet de psykiske smertene noen hakk mens de fysiske vedvarte til jeg endelig sovnet.

Dagen etter startet da vi våknet i fjorten-femten-tiden, og med det samme jeg åpnet øynene kjente jeg at det ville bli en vanskelig oppgave å stå imot trangen til å trykke i meg første og beste. I og med at jeg ikke våknet med en sultfølelse, så gjorde det bare utfordringen enda mer utfordrene da det å våkne med en metthetsfølelse er en enorm trigger i seg selv. Men jeg holdt meg - helt til klokka seksten-sytten - da sprakk jeg. Merkelig nok var det speilbildet mitt som utløste det hele. Man skulle trodd at av å se den stygge, tykke, grusomme refleksjonen av speilbildet mitt, så skulle man bli trigget til å aldri ville spise igjen; Men den gang ei. "Faen så feit du er, Marita! Helvette heller, aldri noen sinne vil du bli hverken pen eller tynn - så bare gjør hva du vil."

Nok en gang spiste jeg for mye (EDIT: alt godteri er for mye, men for mye i den forstand at jeg fikk fysiske smerter.. Igjen.), og nok en natt ble jeg liggende og vri meg i smerter grunnet overfull mage. Det hele resulterte i tårer og løping opp-og-ned trappene for nye, håpløse forsøk i å kaste opp mat (gotderi) som ble inntatt for flere timer siden. Klokka sju sovnet jeg såvidt da smertene hadde roet seg ettersom jeg fikk kastet opp mer enn kvelden før (men fortsatt ubetydelig lite). Det viste seg at dette ikke skulle vare særlig lenge, ettersom mamma vekte meg klokka ni. Hun sa jeg var fint nødt til å ringe skolen og gi beskjed selv om at jeg ikke kom til undervisning grunnet besøk. Uansett hvor mye jeg tryglet og ba, og uansett hvor store, dype hulk og tårer som kom, så ville ikke mamma gjøre det for meg. Mamma er fult klar over at jeg har store problemer med å ta kontakt med mennesker - spesielt over telefon, og fant det passende å presse meg for å kanskje lære meg at dette er ikke farlig.

Jeg nektet, og ble truet med å måtte dra på skolen til tross for besøk, men bare flere og flere tårer kom. "Du vet jeg ikke klarer, mamma! Du vet jeg aldri har greid dette før - så hvorfor gjør du dette mot meg?" "Du har plikter, Marita, og du slipper ikke unna dette. Det er DIN skole, DITT liv og DIN fremtid. Å gjøre dette kan faktisk utrette en forskjell." "Jeg går for faen ikke skole for MIN del, jeg går skole for DIN del - fordi du ikke vil ha meg hjemme om dagene! Jeg bryr meg ikke om noen fremtid - jeg har ingen. Jeg skal dø snart uansett." "Ringer du ikke, får jeg pappa til å hente deg og kjøre deg til skolen." "HØRTE DU IKKE?! Jeg. Bryr. Meg. Ikke.!" Og med det fikk udugelige, barnslige Marita viljen sin, og tuslet tilbake til sengen med tårene strømmende nedover kinnene.

Tankekaoset omsvermet meg, og nektet meg å sovne med det første. "Hva har jeg å leve for? Det er fuckings 2013 snart, og det vil bli et mye verre år enn 2012. Jeg blir sytten, og kan ikke stå på egne ben. Jeg er for svak." Før jeg sovnet, rakk jeg å konkludere med at jeg ikke har lenge igjen å leve, og å tvitre:

Spread the word!



I've reached the point.



"Ta det med ro - sett deg ned"!

Nei, mamma, jeg kan ikke sette meg ned - kan ikke stoppe. Du skulle bare visst.

Jeg blir stresset av rot, barnegråt og krangling, og det fører til at jeg løper bena av meg for å få orden på ting: Jeg må ha kontroll! Kan ikke være rot der, søppel her og null system der! Tingene som ryddes på plass skal ligge systematiske og riktig, og ikke før det er gjort kan jeg gå løs på neste oppgave. I mens jeg rydder er det krangling, roping, hyling og skriking. Unger som ikke hører etter, unger som roter det jeg rydder. Fornærmede barn som ikke får viljen sin og annet ræl. Jeg blir sprø, og det er ikke bare for meg å forlate rommet heller, for jeg blir enda mer stresset av å forlate uferdig arbeid - jeg må gjøre meg ferdig. 

I tillegg til å jobbe iherdig med å stenge ute mas, tjas og surr, må jeg jobbe mot meg selv. Ikke rør kjeksene, Marita. Ikke spis den bollen. Ikke åpne potetgullposen - og for all del: Ikke rør middagsrestene! Jeg har også en enorm oppgave som går ut på å finne noe å sysselsette meg med etter ryddingen. Kan ikke kjede meg, kan ikke ha lite å gjøre - da sprekker det! Jeg orker ikke flere runder med mat etter nattens onde handlinger. Heldigvis for meg er det mere Pepsi Max igjen (til tross for at jeg har drukket nærmere ni-fuckings-liter Pepsi Max i helgen), noe som gjør det hele minst ti hakk lettere ettersom jeg demper suget etter store mengder mat.


Samtidig som det er en evig lang, ond sirkel som går ut på sortering, rydding og småsøsken som drar alt utover like etter og et hode fylt med ambivalens, så har mamma og pappa vært på julebord natten i forkant, så de er ikke særlig tilregnelige, og gjør det hele rett og slett verre. Yngre søsken som tror de er myndige til å gjøre som de vil ettersom "Du er ikke mammaen min - du bestemmer ikke over meg!" får meg til å ønske å gi opp - men jeg kan ikke vise svakhet. Må fullføre påbegynt arbeid, og kan ikke tillate meg å spise/spy.

Har heller ikke samvittighet til å legge press/arbeid over på bakfulle foreldre, selv om jeg egentlig samtidig ønsker å gi dem så mye arbeid at de aldri mer vil ha tid til å drikke.Jeg har for mange vonde minner med alkohol som gjør at jeg blir dårlig - og til tider redd - da det er snakk om alkohol/drikking (føler meg som tidenes pyse som går ut med dette - men det er slik det har blitt med tiden). Verst er det da jeg sitter sammen med mamma mens hun drikker (selv om det bare er snakk om en hygge-øl, eller noe så lite som en rusbrus), for jeg tenker at hun av alle så absolutt burde vite bedre ettersom det for det meste er henne og meg det hele gjelder. Jeg liker ikke alkohol. For øvrig sitter jeg på rommet mitt omringet av tomflasker samt en halvfull-halvannen-liters flaske Pepsi Max og lurer på hvor lenge den vil strekke til før jeg eventuelt overgir meg.

Stikkord:

When the night is endless, I do random shit

Får kommentarer på mitt altfor høye inntak av Pepsi Max. Skjønner ikke jeg? Glis, glis*

Silence is so freaking loud

Jeg har ikke ord for hvordan jeg føler meg. Alt surrer rundt i hodet på meg på en og samme tid, og det resulterer til at jeg fysisk skjelver i hele kroppen. Jævla mat sier jeg bare.

Plomme

Stikkord for dagen: Mat, oppkast, tårer og sinne.

Det hele startet med en stålsikkerhet om at dagen skulle gå relativt greit, med tanke på at jeg har funnet enorm trygghet i plommer. Det vil altså si at en håndfull plommer er det eneste jeg tillater meg å beholde (Fullstendig klar over at det er for lite - men litt er så absolutt bedre enn ingenting i disse dager). Jeg trumfet meg dermed gjennom skoledagen, og gjennomførte gym-teori-prøve med en god følelse, og satte kursen hjemover. Klokka seksten var jeg hjemme, og kjente tvilen i meg dukket opp da jeg kom hjem til tomt hus. Først fokuserte jeg iherdig på å finne meg noe å sysselsette meg med for å oppholde monstertankene til de andre kom hjem - noe som bare var noen minutter til, trodde jeg.

Jeg ryddet, fyrte opp i peisen og fant det fornuftig å ransake huset etter vekten som jeg da ennå ikke har funnet. Så hender det store. Mamma ringer og sier at hun ikke er hjemme før om omtrentlig to timer, og la til "Og IKKE tøm skapene!". Neida, mamma! Jeg har spist plommene mine - det går bra! Men så skjer det noe i hodet mitt, noe jeg tror er av gammel vane. For jeg er ikke egentlig nødt til å spise og spy, det skjer bare helt automatisk. Jeg er hjemme alene, og har huset til rådighet. Inn på kjøkkenet - finne frem alt mulig av matvarer og bakevarer - 1,2,3 SPIS, før det så bærer til doen. 

Etter en stund kommer mamma hjem, og i det jeg ser mamma og søskenene runde hjørnet inn til avkjørselen vår, trykker jeg i meg de siste knekkebrødene i ilende hast, og tenker at "Faen, nå må jeg spise mye middag før jeg kan kaste opp igjen!". Neida. Mamma har a b s o l u t t ingen planer om å lage middag, så jeg later som om jeg bare er engasjert og snill, og tilbyr meg å lage havregrøt uten videre diskusjoner. Middagen havner på bordet, og jeg hiver innpå før noen andre har satt seg, og later som om den neste skålen jeg tar, er den første. Jeg drukner det hele i sukker og smør - ubemerket, trodde jeg, helt til mamma sier med sintestemmen "OG NÅ HOLDER DU DEG UNNA BØTTER OG DOSKÅL! IKKE SNAKK OM AT DU KASTER OPP! JEG SKAL HA SLUTT PÅ DETTE TULLET!". Monstertanker om å bare gi faen i alt og kaste innpå mer mat, stikke ut for å kaste opp og andre syke tanker dukker opp, og deretter kommer tårene og bulimi-sinte-Marita frem. 

Det renner og det renner, og jeg skriker til mamma om at jeg nekter å beholde denne maten, før jeg løper retning rommet mitt. Mamma kommer meg i forkjøpet, og sperrer døren. Hun prøver å stryke meg over ryggen, og si at "Kroppen din trenger all den næringen den kan få!" NEI, MAMMA! DU SKJØNNER IKKE EN JÆVLA DRITT! DU ANER IKKE HVOR MYE MAT SOM ER I DEN STORE KROPPEN MIN! Skriker jeg tilbake før jeg presser meg forbi henne og ned trappa til rommet mitt. Igjen når hun meg igjen før jeg rekker å låse opp døra mi. 

"Marita? Ser du ikke at du er tynn? Beina dine stikker ut, og buksene sitter ikke som de skal!" Tårene sildrer, og jeg roper høyt "DU VET FAEN IKKE HVA TYNN ER! DETTE ER BARE NOE DU SIER FOR Å FEITE MEG OPP! BULLSHIT ER DET HELE! JEG NEKTER Å BEHOLDE DETTE, SÅ LA MEG GÅ FOR FAEN!" "Nei, jeg lar deg ikke kaste opp." "DA KASTER JEG OPP PÅ GULVET HER DA, IKKE TRO AT JEG IKKE TØR!" Mamma begynner å gråte, og sier "Kjære, dattera mi! Jeg ønsker ikke å se at du har det så forferdelig. Kan du ikke bare ta imot hjelp?" Mens hun sier dette, later jeg som om jeg prøver å kaste opp for at hun skal la meg gå, og selv om jeg aldri, aldri noensinne hadde kommet til å kastet opp foran henne, så gikk hun god for mitt høyeste ønske. "Lover du å ta imot hjelp dersom du får kvitte deg med alt dette?" Ja sier jeg, men bulimien smiler ondskapsfult frem et "Hahaha, og det trodde hun på" og dermed tillot mamma meg å kaste opp, noe jeg aldri, aldri hadde forventet. Tror hun egentli er jævlig frustrert og uten å ane sine arme råd.




Blottlagt bulimi

NB! NB! LES PÅ EGET ANSVAR DA DETTE ER ET TRIGGENE INNLEGG! INNEHOLDER BILDER.

Jeg kjenner jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går. De dagene det ikke er skole er verst - for da har psykdommen større spillerom. Der i blant bulimien, hvilket også er psykdommen som sliter bort Marita i høyeste grad. Hvordan jeg definerer spiseforstyrrelsen varierer fra uke til uke ettersom jeg én uke er mer anorektisk enn bulimisk (med det mener jeg anorektisk tankegang - det er sjelden jeg greier å praktisere tankene etter at bulimi kom inn i bildet) og den neste er jeg fullt-ut bulimisk. En annen uke kan alt ha blandet seg, og laget et evig kaos i hodet mitt som fører til at jeg skifter fra dag til dag. Og jeg sier det på denne måten fordi spiseforstyrrelsen(e), av en eller annen forskrudd grunn, følger uke-syklusen - og begynner på ny etter søndag. Det er derfor jeg hater mandager så intenst. 

Bulimien er desidert den delen av meg som regjerer mest, og som har hatt mest kontroll de siste 7-8 mnd. mens jeg hele tiden har jobbet med å motarbeide bulimien for å rett og slett nå tilbake til matkontrollens rus. Det jeg legger i at bulimien regjerer - er dager fylt med monstertanker, monsterhandlinger, skyhøyt stressnivå og altfor lett irritabilitet. Jeg tenker konstant på mat (det gjør jeg generelt også - men i aller høyeste grad disse dagene) og jeg har ikke andre prioriteter enn å tilfredsstille tankene - gjøre dem visuelle (med mindre det er en av disse 'mildere dagene' hvor jeg greier å holde igjen). Overnervøs og stresset samler jeg sammen all den maten øyet skuer og/eller kjøper inn sore mengder usunn mat - da helst på 3-4-5 forskjellige butikker i frykt for å bli avslørt.

Mens det hele foregår, da jeg spiser eller hamstrer altså, så er jeg forferdelig emosjonell. Så lenge jeg får væte i fred, så går det bra, men bare noe lite som at jeg får en meldig på telefornen eller hører de andre snakke i det andre rommet, kan tårene strømme på og/eller så kommer en trillende, hysterisk latter. Dreier det seg om at jeg starter å spise sammen med andre - blir jeg kjapp i svarene og hele tiden på hugget dersom jeg blir tilsnakketAller verst er det da jeg får beskjed om å stoppe å spise. Jeg kjefter, banner og kan til tider ha store problemer med å ikke kaste rundt meg gjenstander samt hyle og rope. Mamma stakkar, er ofte den mest utsatte, og jeg kan ikke på noen måte forstå at hun er så sterk som hun fremstår.

En grisete psykdom er det. Jeg legger ikke skjul på det, for det er nettopp det det er - og jeg ser på meg selv som grusom, grotesk og rett ekkel som sitter midt oppi det. Skammen er evig stor av den grunn at man ofte tenker anoreksi da det er snakk om spiseforstyrrelser - og at bulimi dermed er mer tabu enn anoreksi. Mislykket anorektiker, skitten anorektiker. Mennesker uten kontroll, uten selvdisiplin og som ikke har selvrespekt er tankene jeg sitter igjen med. 

Det er ikke måte på hvor mye mat som kjøpes inn (samt. lages) og hvor mange ganger for dag jeg henger over do-skålen. Klissete mat, seig mat, myk mat, sterk mat, søt mat, kald mat, varm mat - alt havner i handlevognen før jeg vel hjemme evt. tar bilder av galskapen og deretter setter i gang.
Trenger ikke skje, kniv og gaffel - det tar for lang tid. Fortere, fortere - om ikke setter det seg før du rekker å kaste opp! 
Like etter siste svelg bærer det til doen før jeg vender tilbake til Himmel-Helvetet og starter på ny. Noen ganger blir det så mye mat at jeg b o k s t a v e l i g t a l t går krumbøyd mot toalettet før jeg rakrygget trasker tilbake.

Synes du at du er vakker nå, Marita? 

Da jeg til slutt kommer til nå er det nok - er jeg umåtelig utslitt. En følelse av å ha influensa og feber. Hodet dunker, munnen føles ti ganger større og det svir overalt. Men det er bare snakk om minutters pause før hodet fylles med all skam og tanker om at jeg er faen ikke verdt noen ting slik som jeg holder på

Det gjør vondt å være Marita, spesielt da hun nekter å ta imot hjelp. Men hun er så forferdelig redd for at hjelp innebærer ene og alene å feites opp.

Jeg er verdens heldigste

...Som har overlevd utallige intoxer.

...Som ble plukket opp av ambulanse da jeg vibbet mellom liv og død.

...Som ble oppdaget da jeg skulle hoppe.

...Som ble pumpet da intoxet fant sted under en innleggelse.

...Som fikk motgift da det var for lenge siden intoxet til å bli pumpet.




Jeg er verdens heldigste som ennå lever.

Stikkord:

~Tomorrow i will look pretty~

Som så mange andre - så planlegger jeg hva jeg skal ha på meg av klær dagen/kvelden i forveien. Jeg vil se fin-bra-ok ut, jeg vil ikke vandre rundt i store, baggy klær som innbildt skjuler skammen. Jeg vil ta meg anstendig ut fremfor å vaspe rundt og la omverdenen tro at jeg ikke bryr meg om utseende, og som bare slenger på meg første og beste. Men likevel, selv om jeg har funnet frem klær som er brukbare, så må jeg også finne frem jeg-har-en-dårlig-dag-klær. For jeg er nemlig ingen morgenfugl, og har av erfaring, lært at å finne klær like før jeg fyker ut døra om morgenen - tar for lang tid, og bruker av dyrebar sovetid. Som regel, etter at jeg har kledd på meg relativt greie klær, blir det til at jeg løper opp og ned trappene for å skifte atter en gang dersom jeg ikke har funnet frem klær i forveien. Uansett, så har jeg vendt meg til det hele, og det er ikke noe problem for meg sånn sett, så jeg skriver ikke dette for å syte og bære meg. Det er mer generell fakta som er nødvendig å få med, med tanke på resten av teksten.


Det er ikke noen god følelse å måtte gang på gang møte mennesker, kjente som ukjente, da jeg ikke er vel med klærne jeg bruker, og da jeg har på klær jeg overhodet ikke føler meg serlig ok i - men som så absolutt var eneste alternativ (sett bort ifra mitt høye ønske om å heller holde sengen og grave meg ned i dyna resten av dagen). For ofte går jeg hjemmefra med valg nr.2 fremfor å forlate det trygge, gode hjemmet med de klærne jeg egentlig ville foretrukket - nettopp fordi selvfølelsen er så fryktelig på bånn at ingenting duger og ingenting sitter.

På slike dager er jeg også mest utsatt med tanke på bulimien, snodig nok. Man skulle nesten tro at dager hvor jeg (vet) føler meg feit, ubrukelig, stygg (you name it), så ville ikke tanker om å spise store mengder usunn mat være første prioritet - men slik er det. Fra da jeg går ut døra til jeg evt. legger meg om kvelden kverner jeg rundt tanker om å overspise/kaste opp (om jeg så ikke kverner rundt dem - så har jeg gjort tankene visuelle: Endt opp over do-skålen), og det igjen fører til at neste dag/morgen vil ha det nøyaktig samme utgangspunktet: Stygg, fæl, tykk etc. Dermed vil det hele bare være en ond, ond sirkel som fører meg tilbake til start.

Det jeg så vil frem til, er at i morgen tar jeg utfordringen. Jeg skal ikke la meg kontrolleres av en jævla spiseforstyrrelse da kroppen tilsynelatende er den samme i store eller normale klær. Det virker kanskje ikke som en særlig vanskelig oppgave - men for meg føles det som et stort steg i riktig retning. Jeg har ikke følt meg så klar til å utfordre meg selv på evigheter (noen gang?), og det får meg til å trekke litt på smilebåndet i skrivende stund! Det hele kan vel for øvrig komme av at jeg ikke har spist/kastet opp idag - noe jeg vet ofte gir meg følelsen av å mestre, som igjen gjør at jeg føler meg uovervinnelig og at jeg kan klare alt i hele verden.

Så dermed: I morgen skal jeg ha på meg akkurat-det-jeg-vil, og jeg skal så absolutt ikke sitter hjemme mens lillesøster skal være med på danseoppvisning! 

Stikkord:

~Jubel VS tårer~

NB, KAN TRIGGE RUNDT TEMA SPISEFORSTYRRELSER - LES PÅ EGET ANSVAR.

 

Stipendsøknaden min (som jeg omsider har fått ordnet) har blitt innvilget, og jeg får en god del i stipend (sammenlignet med min knusk-tørre konto, så er summen himmelhøy). Gjett hvem som jubler og hvem som gråter? 

 

Første tankene som dukker opp, er tanker om at jeg endelig kan kjøpe inn luksus i stedet for budsjett. Endelig slipper jeg å snylte og lure - jeg får massevis av penger. Egne penger. Klapp på skulderen og jubel fra alle kanter for å ha tatt affære og søkt stipend. Jeg føler meg som et eller annet utsultet dyr som henger siklende over byttet, og som bare venter på å få kaste seg over kjøttstykket. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor - men bulimi får meg til å føle meg litt slem? Føler at jeg på en slags merkelig måte straffer omverdenen mér dersom jeg overspiser/kaster opp i motsetning til da jeg ikke spiser.

Av en eller annen grunn får jeg aldri nok. Aldri nok mat, aldri nok penger. Selv om jeg gang på gang tar meg i å hate meg selv for å ha kjøpt inn mat/kastet opp, så er det rett tilbake til start like etter/dagen etter. Det hender også titt og ofte flere ganger for dag, hvor jeg kjøper inn store mengder mat, gjør mitt - og like etter setter jeg i gang med ny runde. Og jeg innser ikke at nok er nok. Jeg kan henge hylgråtende over do-skålen i selvforakt over eget tap, men likevel er det rett tilbake til maten som venter utenfor badets fire vegger. 

Pengene forsvinner fortere enn svint da de er i min makt. Bulimi-monsterets makt. Selv om jeg har dager uten oppkast, så er jeg likevel ikke noe friskere i hodet av den grunn. Det er nemlig de dagene jeg planlegger neste bulimiske seanse. Så for å si det sånn, så kverner jeg alltid rundt oppkast, mer eller mindre - om så mentalt eller fysisk. 

Men på en  helt annen side, så ønsker jeg virkelig å spare på de pengene. Det er så mye jeg vil oppnå med en fin sum på kontoen. Jeg ønsker å slippe å måtte spørre etter penger og jeg ønsker å kunne vise at jeg greier å holde i penger uten å kaste dem bort. Jeg har ikke lyst å gå med dårlig samvittighet av den grunn at jeg er 16 og bruker av mammas penger. Jeg vil mye heller gi i stedet for å ta. Noe bulimien strengt tatt ikke er særlig behjelpelig med. En litt sykere side av meg, ønsker å gjemme bort disse pengene, for å ikke se dem for mine øyne mer, slik at jeg kan finne tilbake til den svevende, rusende følelsen av å ikke spise. For det er jo det jeg søker etter da jeg sier jeg ikke lengre ønsker å spise/spy? Det er jo det som er motivasjonen? Anoreksi?

Ambivalensen herjer.

For øvrig er dette en av disse helt-på-trynet-jævlige-dagene som jeg har hatt en god del av. Selv om jeg senest på bussen hjem fra skolen tenkte at å treffe venninnene mine var en så fin opptur at jeg kunne leve på det resten av dagen, så greier jeg ikke se at dette har vært noen fin dag på noe slags vis. Matinntaket har blant annet vært 2kg pepperkakedeig og et helvete med middag, trenger jeg si hvor det ble av? Mamma er isåfall mindre fornøyd, og pappa, stakkar, vet ikke hvordan han skal forholde seg til noen ting - men krangling og roping blir det, noe som ikke uvanlig, ender opp med én stk.  strigråtende Marita på rommet. Jeg konkluderer med at dette er en slik dag hvor jeg ville gitt mye for en håndfull piller og noe alkohol.

Stikkord:

~Please~

~Meningsløst~

Jeg vil ikke mere, orker ikke leve. Det gjør fysisk vondt å være Marita. Tårene presser på for hver minste ting, søvnen kommer ikke selv om jeg er så trøtt av jeg nærmest stuper, trangen til å spise/spy er enorm (Har hittil ikke hatt noen bulimiske episoder siden mandag) og jeg føler meg fryktelig tiltaksløs. Ingenting gir mening, og i hvertfall ikke skole. Hvorfor skal jeg vel gå skole? Jeg skal jo ikke bli noe videre? Hvorfor skal jeg ikke spise/ikke spise og spy? Hvorfor legger jeg meg om kvelden da jeg likevel ender opp med å plage meg selv med tankekverning og kaos?

Hadde jeg bodd for meg selv, eller om det i det hele tatt hadde vært opp til meg, så hadde jeg latt dagene gå i enorme matmengder og oppkast. For jeg skjønner ikke hvorfor jeg hele tiden prøver å motarbeide lystene om å spise og spy da jeg likevel vet jeg faller tilbake om ikke lenge.

Stikkord:

~Innblikk~

(BILDE FJERNET)

Bildet er fra januar 2012 på Burger King etter en Varg Veum premiere - og jeg var i strålende, overekstatisk rus: Slapp nettopp ut av psykiatrisk avdeling etter et håpløst selvmordsforsøk. Tykk, men tilsynelatende glad. Samtidig ventet neste innleggelse like rundt hjørnet, og de to neste månedene raste jeg ned i vekt. Hele fasaden min om å opprettholde mitt sprudlende humør slo sprekker, og herfra raser alt nedover: Humør, psyke, vekt.

Bulimi eller ikke - ingen vil noen gang, noen sinne, se meg på noen fast food sjappe i fremtiden. Aldri. Jeg tillater meg ikke å gå tilbake til det jeg en gang var, om det så innebærer at Marita aldri vil bli den samme.

Stikkord:

~Ny uke - Nye skuffelser~

Idag er det mandag, og jeg hater mandager. De bringer bare med seg falske forhåpninger og vonde nedturer. Ordet mandag smaker heller ikke noe godt i seg selv: Tørt og kjedelig. Starten på en ny uke uten mening. Mot slutten av hver uke tenker jeg alltid at "Fra og med mandag skal jeg begynne på nytt", "Fra og med mandag har jeg nye muligheter" og "Fra og med mandag skal jeg lykkes". Men slik blir det aldri. Aldri

Tre dager på rad har jeg nå hatt et enormt matinntak hvor bare litt av maten har kommet i retur, og jeg føler meg verre enn verst. Jeg duger ikke til noe, klarer ikke en gang bli tynn. Klarer ikke opprettholde kontroll, og ei heller klarer jeg å unngå skuffelser ovenfor hverken meg selv eller foreldre. Og selv om jeg kanskje innerst inne skjønner at det ikke stemmer - så er jeg overbevist om at disse tre dagene har ført til en vektoppgang på ti kilo (pluss, pluss). Siden jeg ikke har noen mulighet til å veie meg (ettersom at pappa har gjemt vekta, trolig på mørkeloftet hvor jeg ikke når tak i den), så har jeg ikke sjans til å hverken motbevise eller bevise dette. Og det har ført til små sinne-utbrudd hvor jeg faller sammen hvor enn jeg står, og river meg i håret, slår meg og klorer meg selv fullstendig opp. Hittil har ikke dette skjedd i offentligheten fordi jeg har en tendens til å heller svette enormt i hendene og bli en smule rastløs da jeg gjør alt jeg kan for å holde meg.


De dagene som har vert, har også innebært mye sinne - unødvendig sinne som da også har gått utover de som minst fortjener det: Mamma og pappa. Jeg vet de prøver så godt de kan, og jeg vet det er vanskelig for dem å forstå, men likevel er det de som får høre det. La meg være - kom dere bort fra meg! Hvorfor kan jeg ikke få være alene med meg selv? Hvorfor får jeg ikke spise mer? Hvorfor får jeg ikke bruke opp pengene mine på mat?

Til tider (gjelder for det meste de dagene som er fylt med oppkast og/eller dager som de tre siste) hater jeg dem (og generelt menneskeheten). Jeg hater alle som snakker til meg, hater alle som tror de er til hjelp med å si "Stopp Marita, det er nok mat." (Sistenevnte gjelder mamma). Men mest av alt hater jeg meg selv som ikke har den såkalte kontrollen jeg hadde før. Før da jeg levde av rusen jeg fikk av å entre dag nr. to, tre - gjerne fire uten mat. Da vekten raste nedover, og da jeg greide å begrense matinntaket uten å måtte kaste opp/spise unormalt mye for å deretter kaste opp.

Ikke misforstå - jeg ønsker ikke å hverken utfordre noen, eller trigge. Jeg forteller hvordan det hele er for meg.

For tiden er dagene bokstavelig talt fylt med mat fra morgen til kveld - mer eller mindre. Om det så er i tankene mine, eller om jeg visualiserer dem (ved å kjøpe inn mat/lage mye mat) - så omhandler dagene mat. Konstant. Og det verste av alt? Jo - jeg er ikke villig til å gjøre noe med det. Vil ikke endre på noe som helst, vil ikke ta imot hjelp. Ingen får ta ifra meg det jeg har - Hva har jeg igjen da? Depresjonen ene og alene?

Men uansett, så er mandag fortsatt mandag - selv hvor deprimert eller spiseforstyrret jeg er eller ikke. Mandag vil også fortsette å være mandag til tross for hvor sterkt jeg ønsker at det skal komme noe godt ut av dagen - eller uka. Men selv hvor skuffet jeg hittil er, og hvor well aware jeg er over eget tap (og fremtidige tap), så vil en liten del fortsette å leve i troen på at jeg kan greie å unngå flere episoder med spising/spying denne uka, og generelt alle andre uker.

(YES! RAKK Å PUBLISERE FØR ETTER MIDNATT!!!!)



~Feite faen~

TEKSTEN KAN OPPFATTES SOM OPPFORDRING TIL SPISEFORSTYRRELSER - DET ER ABSOLUTT IKKE DITHEN JEG VIL!

Det gjør så vondt - så utrolig, fryktelig vondt. Både fysisk og psykisk. Jeg har spist og beholdt (!!!) mer enn jeg har gjort på så lenge jeg kan huske, og det nekter jeg å tilgi meg selv for. Hovedproblemet er at jeg ikke lengre vet hva som regnes som 'normalt inntak' eller har et særlig godt magemål, og det resulterte i overspising under middagen da jeg hadde på forhånd bestemt meg for å 'spise minimalt' med tanke på at jeg fra før ikke hadde inntatt mat på to dager (ca. 40 timer).

Først lå det bare noen gulrøtter på fatet mitt, men etterhvert dannet det seg nye tanker i hodet mitt, som gikk ut på at "Er like greit om jeg spiser meg mett slik at jeg holder ut til onsdag uten mat." - men så kommer 'det store problemet' "Hva er mett?" Og dermed fyller jeg på fatet om og om igjen, uten at det på det tidspunkt helt gikk opp for meg hvorfor jeg fikk disse blikkene fra mamma og pappa da de allerede for lengst var ferdige å spise.
Én time etter mat, innbilder jeg meg at jeg er sulten igjen, og forsyner meg av middagsrester, pepperkaker og knekkebrød. Men idét jeg hadde spist det opp gikk det opp et lite lys om at 'dette er ikke normale mengder' og fortsetter dermed å spise mye (for å kaste opp, naturlig vis).
Det som da skjedde videre, var at jeg satte i gang med å bake eplekake (til farsdagen som er idag/morgen) og ble derfor opptatt, og 'kunne ikke' kaste opp. Av den grunn så holdt jeg det gående: jeg 'smugspiste' under bakingen, og likeså etter bakingen.

Det neste var en kommentar fra mamma "Marita, nå er det nok!" Og jeg som svarer "Men herregud da! Jeg bare spiser! Jeg skal ikke kaste opp eller noe!!" Også la jeg til "Du gjør det ikke noe lettere ved å minne meg på det hele tiden, vet du!!" -bare for å gjøre meg troverdig, og dermed blir jeg fint nødt til å være i synsposisjon resten av kvelden. Samtidig som jeg da sniker meg innom kjøkkenet med tette intervaller.

Senere på kvelden (altså i 3-tiden) planla jeg videre å lage meg diverse kakerører og deiger da mamma sovnet slik at jeg "endelig" skulle få tømt meg (til tross for at maten allerede hadde vært flere timer i magen min, og at det da var helt meningsløst). Men neida. Joda, mamma sovnet - men da våknet pappa, og jeg ble fint nødt å tusle i seng (pappa har en eller annen wierdo-teori om at jeg ikke har noe godt av å sove bort dagene..).

Vel inne på rommet faller jeg sammen på gulvet i desperate tårer. Jeg river meg i håret, klorer, biter og tilslutt kaster jeg meg over barberbladene som den siste tiden har støvet ned. Det ender med at jeg kler av meg klærne, stiller meg opp foran gulvspeilet mitt, og sier "Jeg hater deg, Feite Faen!" før jeg tar meg til alt fettet, klorer meg opp og borer neglene så dypt jeg klarer.

For øyeblikket ligger jeg i senga med morgenkåpen knyttet så stramt rundt magen at jeg har problemer med å puste skikkelig mens fingrene fyker over tastaturet på iPhonen.. Nå blir det ikke mer mat på lange tider - og det hele er et resultat av elendig dømming av "normalt inntak". Nå skal jeg sove bort morgendagen til tross for pappas teorier. Unnskyld pappa, men kaka står i kjøleskapet - dere får så absolutt kose dere uten meg!!

Beklager eventuelle skrivefeil - bruker som sagt mobilen.

,

  • hits